slukke lyset.

Det var den dagen jeg var så jævla trist. Det var sånn som det ofte er, at man ikke vet hvorfor man er trist. Samtidig visste jeg det jo. Rundstykkene hadde stekt for lenge, de var helt harde, jeg kunne nesten ikke skjære igjennom dem.  Eva hadde fortalt meg at Jonas skulle komme på besøk til helga, hun hadde tenkt på det, og hun ville være sammen med ham igjen selv om han hadde ligget med hun der svensken på jobben den gangen og gangene etter det. Hun hadde kjøpt blomster og alt mulig. Nynnet for seg selv mens hun helte opp en kopp kaffe til oss hver, én sukkerbit i hennes og melk i min, satte over en ny kanne. Jeg sa ingenting, bare reiste meg, subbet ut i gangen, tok på meg skoene og gikk uten å knyte lissene. Lukket døra bak meg selv om jeg visste hun ville åpne den igjen og rope hundre spørsmål ned i avgrunnen. Da jeg kom hjem var postkassa tom.

Jeg ringte Norwegians kundeservice. Jeg aner ikke hvorfor, jeg liker ikke å snakke i telefonen engang. Jeg hater det faktisk. Jeg latet som om jeg hadde kjøpt en billett til Barcelona og hadde angret, men at nå angret jeg ikke allikevel. Jeg ville til Barcelona, måtte se la Segrada Família før jeg døde. Det er like før nå, sa jeg.  Endetarmskreft. Vet ikke hvorfor jeg sa det. Hun spurte om bookingnummeret mitt, og jeg la på røret. Som om jeg har tid til å dra til Barcelona, jeg som er altfor opptatt med å ha et liv.

Neste dag kokte jeg et egg og glemte å gå på jobb. Så tenkte jeg ganske lenge på at det er veldig mange flekker man aldri kan vaske bort. Så slukket jeg lyset.