floden.

Mairegnet har druknet sigarettsneiper og smeltet hundelort, syrinene rister av seg vannet og tulipanene tør å puste igjen. Gravemaskinene brøler opplagt ved Runddelen og 5A vralter opp Nørrebrogade etter å ha doblet vekten sin på Nørreport.

Jeg flyter ned elva, men havet kommer aldri.

Snakker litt med Jesus i kloakken, han sier at vann er renere enn champagne og veien er målet og en fugl i hånden er bedre enn ti på taket.

Jeg hadde en fugl i hånden, men den ble sliten i beina og fløy. Jesus.

Himmelen åpner seg igjen, igjen og alle fuglene forsvinner, jeg lurer på hvor de drar for å gjemme seg, og hvor de drar for å dø.

Så tenker jeg at nå flyter vi alle langs elva som en gang var gatene, eller kanskje alle har nådd havet nå og prøver å kave seg opp på land. Jeg har ingenting å holde fast i, ser ikke land gjennom veggen av regn som er overalt og aldri leer seg.

Kunne druknet nå, tenker jeg. Kunne lett etter Jesus i den oversvømte kloakken, bare for å få litt selskap.

Men jeg bygger en flåte. Som om jeg var Heyerdahl eller noe. En flåte som tar meg videre ut mot havet som kanskje aldri kommer. En båt av sommerkjoler og konsertbilletter, sangtekster og pikniker i skogen og på stuegulvet. Og mitt livs beste kyss som jeg ikke har fått ennå.