jeg vil bo der de stjeler sykler om natten.

Det er lørdag kveld og vi har spist kanelboller i senga, sett norsk humor på dansk TV og snakket om gamle dager. Du snakker om at fryseren din lukter lik, du kjenner den godt, for du har jobbet på Rikshospitalet, og jeg skubber deg diskret ut døra, ut i det brølende amagermørket.

Du ringer to minutter senere, men du er en annen. Stemmen din har ingen sjel. De har stjålet sykkelen min. Jeg tramper ned trappa i gummistøvler, og du har krympet til ei lita jente. Du bare peker, sier du hadde låst den fast. Det var en stor lås. Du sjekket to ganger. Den var låst.

Hva vil han si, han solbrune som er på et annet kontinent og som har kjøpt hver del og skrudd den sammen fra bunnen? Som malte hjulene grønne og sa du måtte passe godt på den? De sa det, danskene også. Det er en fin sykkel, det der. Den er et lett bytte for tyver, du må passe godt på den. Og det gjorde du, omhyggelig og naïvt.

Det er typisk, sier du. Du har sett dem overalt i de siste, de ekle menneskene. De som bare vil andre vondt. Som tar og aldri gir, uten dårlig samvittighet. Som knuser andres glede og aldri feier opp etter seg.

Har du sett The Secret, spør du. Det har jeg, men du forteller meg allikevel at tanker styrer utfallet av ens handlinger, så positive tanker er den sikre veien til lykke. Man skal bare tenke at man får drømmejobben, så får man drømmejobben. Og i det siste har du tenkt at du ikke skal være godtroende, de kommer til å stjele den dyrebare sykkelen din. Og nå har du beviset på at The Secret er for real. Ingen diskusjon.

Du ser ikke stjernene som blunker trøstende til deg, kjenner ikke hvisken fra byen som sier at det går bra. Det er ikke din skyld.

Det er ikke din skyld. Det finnes ingen stor hemmelighet, og universet er ikke imot deg. Noen så en fin, dyr sykkel og sagde den brutalt løs på åpen gate når alle blikk var vendt mot TV-skjermen og hendene nedgravd i godteriskåla.

Jeg skulle ønske du turde å tro på at de ikke er hele universet.

Jeg må tro på det. Må tro på tilfeldighetene og enkeltmennesket. På at ikke hver hjerteskjærende nedtur er del av en stor plan eller en straff fra usynlige krefter mektigere enn meg selv.  For å unngå en heksejakt hvor jeg står øverst på lista og min egen skygge står bak. For å vite hvem jeg skal angripe og hvem jeg skal tilgi. Og fordi jeg aller helst vil bo der hvor de stjeler sykler om natten.