Jeg sier hei til ryggen din, og ekkoet fra døra di som lukkes slår hull i veggene. Jeg ser et debattprogram på DR2, og du kaller på meg og peker på fryserdøra som har stått åpen hele natta. Min feil. Du ber meg luke ut de vasne posene som skal kastes. Viser meg hvordan man lukker døra ordentlig. Den skal visst helt inntil, hvem kunne ane det.
Mine to glass og fire tallerkener får stå i matskapet mitt. De får ikke plass i samlingen din.
Jeg kommer hjem, er fortvilet. Hva gjør jeg når den beste personen forsvinner i et halvt år? Hvordan forventer de at jeg skal kunne måle meg med dem på et fremmedspråk?
Jeg kan hverken tyne et ”huff” eller ”stakkar” ut av deg. Kanskje det er meningen, sier du. Kanskje du bare skal godta det og ta det som en utfordring. Jeg er et barn som har fått buksevann, som har skrubbsår i ansiktet etter å ha fått det gnidd ned i snøen. Kanskje det var din feil, sier du. Kanskje du sa noe som provoserte dem.
2002. Alt er sort og jeg bruker all min energi på å fordype meg i mørket og klarer såvidt det er å overbevise meg selv om at det ikke kommer til å være sånn for alltid. De kommer til å lære å holde på hemmeligheter. De kommer til å snakke til deg som en likeverdig. De kommer ikke til å vende deg ryggen.
Jeg hadde rett. Helt til februar i år. Men denne gangen fokuserer jeg på lyset. På cappuccinobarter, på ord som kiler i munnen, på lun og kurrende høstmusikk. Jeg vender mørket ryggen og vet at jeg en dag vil bli fri fra deg.
Du er nydelig.
SvarSlett