begynnelsen på slutten.

Jeg husker ikke helt når det skjedde. Det var et umerkelig skifte, som når man snurrer rundt på et svett dansegulv med en fremmed og tenker at ting aldri har vært så glitrende og riktige som nå, og plutselig er klokka fem og spottene i taket tennes og alle venner har gått hjem. Friheten ved å bo i et annet land, følelsen av å eie verden og at jeg kunne være akkurat hvem og hvordan jeg ville, har blitt til et fengsel.

Det er sju år og en dag siden mamma og jeg tok båten til Frederikshavn og toget videre til Aalborg med fullstappede kofferter og hjerter som banket litt fortere enn vanlig. Mamma snakker fortsatt om ansiktsuttrykket jeg hadde da vi klatret ned  i kjelleren som skulle bli mitt første hjem hjemmefra. Med edderkopper i hver krok og utsikt opp til naboens knær. Hun vet hvordan knuste håp ser ut.

Men jeg kom meg opp av kjelleren og fant min plass i verden, sånn ca. Jeg har syklet over broer ved soloppgang med jublende hjerte, jeg har knust fordommer og vært journaliststudent på dansk, klina i vinduer og på oppvaskbenker og fått så mye kjærlighet av fine mennesker fordi jeg er akkurat den jeg er. Jeg har vært den beste utgaven av meg selv. Jeg har vært tilnærmet lykkelig og eid det.

Man kan ha det veldig gøy når man føler seg utrygg. Når man føler seg tvunget ut av leiligheten av angst for å være i veien, når man aldri føler at man får være i fred. Når man uansett aldri føler ro. Da er det lett å si ja til alt som tar en bort fra det vanskelige, som får en til å glemme at man ikke har et riktig hjem og som gir en følelse av å høre til. Det oppstår mange sterke bånd og gode historier når man tvinges til å bli en ja-person selv om hvert atom i kroppen skriker nei.

Det er grenser for hvor lenge man orker å la seg selv tvinge til å si ja, særlig når man blir så utrolig sliten av å være engstelig i år etter år. Engstelig for at man aldri skal få et eget hjem og få skrive reglene selv. Når man nå har vært så flink og gjort sånt man aldri trodde man ville tørre, vært bedre enn man turte tro at man kunne være. Skal man ikke da endelig få lov til å ta en pustepause, få litt fotfeste så man orker å være flink igjen?

Ja, for nå som alt føles feil og ingenting motiverer og jeg ikke lenger har noen som tvinger meg med på eventyr, hvordan skal jeg da fortsette å være den der bra utgaven av meg selv? Når ingen lenger er der for å slenge en redningsvest min vei er det vanskelig å holde hodet over overflaten. Jeg drukner.

Friheten ved å være fri fra forpliktelser og forventninger har for lengst begynt å føles som et fengsel. Når man aldri har et sted man skal være eller et mål man skal nå, er det lett å gå fra å føle seg fri til å føle seg fortapt. Og når man har flyttet atter en gang  og føler seg som en gjest dette stedet også tyder det på at det noe som rett og slett ikke fungerer. Jeg lærte the hard way i sommer at man skal stole på signalene kroppen sender, for den er faktisk ofte klokere enn hodet på hva man tåler og orker. Jeg velger å tro at man ikke skal føle angst over å gå på toalettet eller hente et glass vann. Ikke etter sju år og elleve forsøk.

Jeg velger å sette streken her. Nå vil jeg høre på kroppen, la meg selv få fotfeste, slutte å kave. For jeg husker ikke lenger hva det er jeg svømmer mot. Jeg husker ikke sist hjertet mitt jublet, sist jeg syntes verden glitret. Noen slo på spottene midt i festen og alle forsvant, men jeg fant aldri veien ut. Og nå er jeg jævlig sliten av å danse. Jeg vil hjem.