kapitulasjon.

Det er søndag og vi har tilbragt 41 timer sammen. 41 timer og håret mitt er fett og huden babymyk etter at hendene dine har saumfart området minst tusen ganger. Tommelen din baner vei langs overarmen min, stryker forsiktig over de tre små blåmerkene ved albuen. De jeg fikk da vi klemte oss inn i den lille dusjen og de kalde flisene farget alle ledd og knokler blålilla. Jeg fniser og du møter blikket mitt med smilende øyne som også vet. 41 timer og vi ligger fortsatt i samme prikkete pastellaken og kartlegger og erobrer hverandre.

Jeg famler etter mobilen på nattbordet bak meg, vil se bildet jeg tok i går, vise deg hvordan det ble. Det jeg tok da du satt på gresset omringet av ost og surdeigsbrød og iskaffe, før maisola forsvant mellom trærne og jeg måtte låse armene mine rundt overkroppen din og grave ansiktet mitt ned i nakkegropa di for å få skjelvingen under kontroll. På bildet myser du mot meg bak firkantede briller med bena utstrakt foran deg som en femåring i sandkassa. Jeg ler mot deg fra puta mi og du drar til deg hele dyna som straff. Jeg blar videre i albumet og ser bildet du tok av meg der jeg ser opp på deg med de samme firkantede brillene. Gliser.

En kampestein faller ned på brystet mitt og skal ikke forsvinne på mange dager, uker, måneder.

Du har sagt at hvem som helst kan få psykoser, som regel utløst av et traume. At et brudd, en fødsel, et dødsfall kan slå på en bryter i hjernen som forandrer virkeligheten ens for alltid.  Du som alltid forstår akkurat hva jeg mener selv om jeg går blindveier og omveier i forklaringene mine må skjønne dette: jeg vet nå hvordan det føles. Når det klikker for en. Når ens verden blir snudd på hodet og hjertet kjennes som en klut som langsomt vris opp til den bare er en stram, hard klump. Når alle tanker sender sviende støt ned i brystet uten mulighet for omlegging eller kanalisering til andre organer. Alltid må det stakkars hjertet lide, den stramt oppvridde kluten.

Jeg vil så gjerne si at jeg kom meg opp, at jeg lempet bort kampesteinen, reiste meg og fortsatte mot uendeligheten med hevet hode. Men du må forstå en ting: du er mitt traume. Uten å ha gjort noe annet enn å holde løftet om å stå i ankomsthallen når flyet mitt lander, si akkurat det jeg ikke visste at jeg trengte å høre og stryke huden min fløyelsmyk, har du visket ut alle oppfattelser om hvordan fremtiden kommer til å se ut. Du har malt over rutinene mine og bombet hele forsvaret mitt. Collateral damage. Du må forstå at jeg ikke bare kan reise meg uten videre, og at en kampestein setter spor større enn blåmerker på albuen. At det kommer til å svi ganske lenge. Håper det er greit.