bettina's happiest home videos på repeat.

November er ikledd lakkuniform. Et skinn skjærer gjennom en vegg av kullsvart mørke, minner meg på at det en gang fantes lys.

Jeg lar dynen omfavne meg, tenker at jeg skjønner hvorfor noen raner banker. For å søke ly mellom hvite vegger, få vite at  hånda som skyver matbrettet inn gjennom en luke husker dem når alle andre har glemt. For ranerne er det november hele året.

Reklamefilmen for fremtiden viser alt det store som skal komme. Kler november ut som grønne maidager, men den lurer ikke meg. Eventyrskogen skjuler flyttekasser i papp. Uthulte hjerter. Tomme, hvite lesesaler.

Jeg henger opp ”Reklame – nei takk!” på døra og på postkassa. Setter på en film hvor han fine og jeg ler i senga, kliner på et gatehjørne, handler øl og vingummi på Lidl. Hvor en hvit kattmage dekker magen min. Hvor Håkan Hellström kneler på en scene to meter foran meg og er enig i at jag hatar att jag älskar dig og jeg älskar dig så mycket att jag hatar mig.

Lar filmen spille. Vil ikke vite, vil ikke velge mellom reklametilbudene. Vil bare se min egen Bettina’s happiest home videos på repeat.