torsdag 29. november 2012

fem.

 
Tre ganger desember i Aalborg. Lyskjeder og grønne remser i wannabe-gran på Park Hotel over gata fra stua i Steen Blichers gade. Sykkelturer på våt, svart asfalt i bekmørke på leting etter julekonserter jeg aldri finner. En million klementiner i senga, i kantina, foran dataen. Leting etter løsningen på livsviktige gåter om amerikanisering, global oppvarming, trafficking. Fem æbleskiver på en tallerken, med melis og bringebærsyltetøy på det. Pakkekalender fra mamma på veggen, Tuborg Julebryg og Jul i Angora.

To ganger desember i København. Brente mandler på Strøget, blinkende juledekorasjoner over Amagerbrogade. Overveldet eller nedbrutt av forelskelse. Klementiner, klementiner, klementiner. Julefrokost. Nytt liv neste måned, eller kanskje om en uke. Kanskje i morgen. Visshet om at det ikke blir noen juleferie i år heller.

Femte desember i Danmark. Femte jul uten KappAhl Stovner Senter, uten gigantiske julebjeller på Karl Johan. Uten lussekatter og julebord.

Femte jul med lengsel etter en ferie som aldri kommer og fine nye tradisjoner som har smeltet inn i årets syklus. Femte jul og kanskje, kanskje jeg en dag sier nummer femti. Eller, sannsynligvis halvtreds hvis jeg når så langt.

onsdag 28. november 2012

jeg kan godt være smash.


Folk flest vil ha Snickers. Snickers eller Mars eller Bounty. Eller kanskje Japp eller  Cuba hvis de vil skeie ut. Tidløse klassikere som alltid er søte, som tilfredsstiller. Som smelter i munnen, som høster misunnelige, sultne blikk. Som aldri skuffer, som alltid er lojal og mulig å få kjøpt i alle butikker og kiosker.

De vil sjelden ha Smash. Ikke fordi den ikke er god, men fordi den er litt for annerledes. Får en litt for liten pose for pengene. Den er litt for salt og søt samtidig til at det greit. Føler ikke alltid for å ha det der myke og sprø samtidig. Er det kjeks? Potetgull? Sjokolade? Kan den ikke bare bestemme seg? Man kan liksom ikke alltid bli sett med en Smash-pose i hånda. Det ville bryte alle normer.

Men noen må være Smash. Og det kan like så godt være meg. Ikke at jeg har noe valg.

mandag 26. november 2012

darling don't get over me, get under me instead.

Jeg har utvalgt mine favoritter fra Sandras Niotillfem-sounddrop og laget min egen spilleliste som nå går på repeat. Tror jeg aldri kommer til å ville høre på noe annet.

darling don't get over me, get under me instead.

lørdag 24. november 2012

men snart tennes lyset.


Vi har kavet oss opp av hull for å grave nye sammen. Jeg stikker spaden ned i blågrå jord, du fanger klumpene og smulene som prøver å finne veien ned igjen.
Tror du vi klarer det før stormen kommer, spør du, og jeg sier ja selv om jeg vet at det er en løgn og man skal ikke lyve.

I går gikk strømmen. Slukket lysene langs alléene og i velhusene og tente redselen og vissheten om at nå går det bare én vei.  Jeg hvisker igjen og igjen at snart tennes lyset, vi må bare grave videre, og jeg vil så gjerne tro på det.

Du spør om jeg tror vi snart har gravd oss gjennom hele jordkloden, helt til Kina, og jeg sier ja, helt sikkert, og en gang trodde jeg det var sant.

Vi er sorte og blå i ansiktet og på hendene og armene også. Vi kan ikke gjøre annet, må man bare grave hull, vite at vi er på vei et sted, at vi gjør alt vi kan før stormen kommer.

lørdag 17. november 2012

tankepirater.


Det er København, det er november, Palads’ grelle pastellfarger skjærer gjennom mørket. Tankene hopper mellom varme senger, kryddermarkeder i fjerne strøk, et fettete tastatur og kontorer i glass. En lastebil kunne smelt inn i meg nå, uten at jeg engang ville enset det. Skrapt vekk fra jordens overflate på et blunk.

Blikket søker mellom marmorsøyler, opp steintrapper, ser gjennom brune frakker og grå skjerf. Første date eller Freja og pappa med brus og popcorn. De andre ser meg først, pakker meg inn i varme jakker og friske, røde kinn.

Hvor har du vært?

Spørsmålet jeg har prøvd å finne frem til i flere uker.

Hvor ble du av?

Jeg vet ikke.

Jeg skylder på tankepirater. De kapret meg, et fjernstyrt menneske på en sykkel gjennom hele byen. Sendte meg på eventyr i cyberspace,  gaffatapet meg fast i senga.

Jeg husker ikke.

De utplasserer meg snart i Istanbul, sier jeg. Det er alt jeg vet:

Alt som ikke har skjedd ennå.

søndag 11. november 2012

det ingen forstår.

Jeg går forbi vinduet ditt. Saumfarer fortauet, leter etter småsteiner. Finner bare hundedritt og McFlurry-begere. Ville kastet noe mot ruta di, men det er ikke mer å knuse. Jeg vet du er hjemme og jeg vet du ikke ville blitt sur. Genetisk feil. Det er det verste.

Inni hodet mitt gir jeg deg fingeren og kysser deg på panna når du stanger hodet inn i taklampa for hundrede gang.

Stormen tok overhånd, sier du. Slynget deg opp, kneet ditt fór bare tilfeldigvis inn i magen min. Ja, alle fem gangene. Syv, virkelig? Åja.

Du ligger med ryggen mot meg så du kan se meg bedre. Besvarer spørgsmålene jeg former lydløst med munnen.

Jeg kommer i tanke om en historie jeg hørte en gang, om at løgnen er forkledd som sannheten og sannheten kun synes hvis den er iført fortellingens kappe.

Jeg ser det nå, ved ikke å se sannheten i øynene. Du viser meg alt ved å gjemme det under huden. Sender meg på en evigvarende skattejakt. En gullring her, et diadem der.

Jeg går forbi vinduet ditt. Saumfarer fortauet, leter etter små steiner.

fredag 9. november 2012

bettina's happiest home videos på repeat.

November er ikledd lakkuniform. Et skinn skjærer gjennom en vegg av kullsvart mørke, minner meg på at det en gang fantes lys.

Jeg lar dynen omfavne meg, tenker at jeg skjønner hvorfor noen raner banker. For å søke ly mellom hvite vegger, få vite at  hånda som skyver matbrettet inn gjennom en luke husker dem når alle andre har glemt. For ranerne er det november hele året.

Reklamefilmen for fremtiden viser alt det store som skal komme. Kler november ut som grønne maidager, men den lurer ikke meg. Eventyrskogen skjuler flyttekasser i papp. Uthulte hjerter. Tomme, hvite lesesaler.

Jeg henger opp ”Reklame – nei takk!” på døra og på postkassa. Setter på en film hvor han fine og jeg ler i senga, kliner på et gatehjørne, handler øl og vingummi på Lidl. Hvor en hvit kattmage dekker magen min. Hvor Håkan Hellström kneler på en scene to meter foran meg og er enig i at jag hatar att jag älskar dig og jeg älskar dig så mycket att jag hatar mig.

Lar filmen spille. Vil ikke vite, vil ikke velge mellom reklametilbudene. Vil bare se min egen Bettina’s happiest home videos på repeat.