Oktober. Regndråper klamrer seg fast til
takrenner og rekkverk, prøver å redde seg selv fra en sikker død. 5A brummer
ned Amagerbrogade, lokker fotgjengere inn i en lummer jungel. Blødende blader
haler seg over gjerdet, vil snart bli flådd av greinene og jevnet med jorden.
Jeg vil aller helst synge Alle fugler små de er a cappella på vei til nachspiel. Verden
driter i det.
Kan man savne noe som ikke har vært? En sommer
som aldri kom. Ha hjertesorg uten at hjerter er blitt knust? En fin en med
brede skuldre som kan bli din, men som aldri skal bli det.
Håpet smelter fortere enn snø under et
regnskyll i november. Ventetiden er lang når man venter på lykken.
Men fremtiden er lys bak dryppende
vinduskarmer og under tepper som holder rundt en til en annen tar over. Her
danner legoklosser av forventning en verden som en dag skal bli virkelig.
Kjenner et lite stikk i hjertet når jeg leser dine ord. Fordi det er så vakkert skrevet, og fordi det i denne melankolske tiden er godt å bli minnet på at det er positivt å ha forventninger og håp. Tror det er viktig, for da husker man å tenke på det gode som kan eksistere og som alle fortjener å føle!
SvarSlettTakk, fine du!
Slett(Det er nesten som om jorden bestemmer seg for taktskifte og snur mot deg, mot mørkere tider, mot alt du ønsker deg og lengter etter. Men så snur den heldigvis igjen på samme måte om våren. Og før det er det jul og før det er det november og før det er det i dag. Og kanskje det er greit.)
SvarSlettJa. Kanskje det er greit.
SlettDu skriver godt!
SvarSlettJeg tror definitivt at man kan savne det som aldri var, men kanskje vet man ikke helt hva man går glipp av, så det gjør ikke like vondt som når man mister det man har gledet seg over å ha. Heldigvis.
Ha en fin uke i København! Klem fra Paris!