glimt.

i.                Jeg bor på toppen av verden. I toppetasjen, i hvert fall. Søttito trappetrinn skiller et trygge rommet med en altfor myk seng til låns og alt det nye. Frederiksbergmørket eksploderer rundt meg, sluker meg, men det gjør ikke noe. Jeg skal et sted, venter på at noe skal skje mens livet starter.

Jeg jubler innvendig og blodet bruser når jeg sykler over broer mens sola lister seg opp langs husveggene til den skuer ut over København mellom spirene.

Jeg har øl i årene og blomsterkjole på. Vet ikke at jeg snart skal bryte ned alle grenser og uten å gjøre motstand la den fineste og høyeste fyren kapre hjertet mitt.

Vet ennå ikke at det beste og det verste alltid går hånd i hånd.

ii.              Høstløvet knuser under sykkelhjulene, men jeg registrerer det ikke. Tankene er et annet sted. De sitter fast i dilemmaer og usynlige huskelister, leter etter personer som ikke er der lenger.

Jeg er en løve i et glassmonter, som prøver å fokusere på byttet som noen har drept for meg. Ikke på barna som peker med drops i munnen og varme foreldrehender som luner deres små labber.

Graver nesa ned i et skjerf som lukter som en annen. En som er helt feil for meg på papiret, som smaker og lukter annerledes enn han andre. Jeg lurer på om det er nå de mener at annerledes er bra, for det føles litt sånn, men det kan være en misforståelse. Kanskje det bare er en misforståelse.

Jeg har ikke øl, men kaffe og cocktails i blodet. Vender tilbake til glassburet før alle andre, trøster meg selv med at jeg alltid har vært flink pike. Klyper meg selv i armen, må huske  at jeg lever drømmen. Prøver å minne meg selv på hva drømmen var igjen.