leavemeletmego.

I dag våknet jeg og hadde den følelsen. I dag er dagen etter at vi har slått opp. For andre gang i mitt liv, for andre gang med han der fine høye med smilehullene. Sist gang gråt jeg på metroen, på flyplassen, på Karl Johan. Denne gangen fikk jeg gråte fra meg i senga mens jeg så filmen fra i går. Tvang meg selv til å gå på Amager Centret med solbriller på for å kjøpe malingfjerner, spise lunsj, skifte sengetøy, vaske tøy, vaske opp. Var ferdig med alt jeg skulle klokka tre og var klar for å legge meg og si takk for meg og sove for alltid.

Men så tenkte jeg nei, det går ikke. Det her skal være en sykt bra dag. Så jeg syklet til stranda, hørte på bølgene, leste Murakami (åh, la meg bli ferdig med den snart!), gikk barbeint i sanda. Kjøpte pizza på vei hjem og begynte å se en merkelig film da det ringte på døra og vips, hadde jeg ny tv!

Bra dagen-etter-at-vi-slo-opp-dag. På et tidspunkt følte jeg til og med et snev av glede. Livet mitt er ikke over og selv om han er dum og han sikkert har glemt det har vi lovet hverandre for lenge siden å være venner allikevel.

Jeg har vært her før. Det er ikke et blødende sår mer, bare en skorpe som har falt av. Det gror snart igjen.