exitlude.

En trailer suste forbi fem etasjer nedenfor. Hun tenkte på hvor den skulle, hvilket ærend den hadde. Kanskje den skulle forsyne en hel forstad med grønne epler. Sørge for at melkeglassene på frokostbordene var fulle og at kafébertene og bakerifruene fikk melk i sin daglige latte. Hun kunne høre lyden av tenner som bet i et grønt eple, grøsset av knirkelyden av tenner som ikke trenger helt igjennom skallet. Hun hørte lyden av glass som gradvis fylles med melk, en trygg lyd. Hun hørte lyden av melkesteamere og kaffeglass som settes ned på tallerken og knasingen av rester av en brun sukkerbit.

I soverommet var det ingen lyder. Bare lukten av ham som lå med ryggen til henne og konturene i rommet som ble tydeligere mens sola slepte seg over hustakene. Hun kunne ikke høre pusten hans, måtte så  umerkelig som mulig holde hånda noen centimeter foran munnen hans. Hun kunne kjenne at den ble varmere, så kaldere, før den ble varmere igjen. Han pustet. Hun kjente ingen lettelse, følte det mer som når man sjekker om ovnen er varm nok til å sette inn maten.  Hun merket at hun var rastløs, for lunken, at usynlige rep holdt henne fast i senga, klistret inntil ham som ikke skulle være hennes. Han var for nære, hun hadde sett seg blind på ryggen hans, kunne nesten ikke gjenkjenne den. Hun prøvde å huske hvordan ansiktet hans så ut, men så i stedet for seg en popstjerne hun en gang hadde tenkt at han lignet på. Hun tenkte at snart ville han kjenne hjertet hennes banke som bassen i en dårlig dubstepsang, og hun lot huden hennes skrelles fra hans. Så studerte hun veggen foran seg, den monumentale ryggen hans, centimeter for centimeter. Hun telte de bittesmå føflekkene og hun tenkte at de lignet et stjernebilde. Hun lot prikkene danne små figurer på netthinnen. En tiger, et luftskip, et bilvrak. Eller kanskje de var malingflekker på et mesterverk, og uansett hvor mange lag man malte over, ville de alltid skinne igjennom. Hun samlet krefter og hvisket så uhørlig som mulig til klagemuren noen få centimeter foran seg, hvorfor måtte du ødelegge alt?, men i det lydløse rommet ga hviskingen en voldsom gjenklang mellom de nakne veggene.

I en vinduskarm i et annet soverom med en visnende sommer utenfor satte hun stjernekikkerten han en gang hadde gitt henne opp til øyet. Hun lukket det andre og stengte den virkelige verden ute. Hun dreide på linsa og fargestrålende mønstre eksploderte foran øynene hennes. Hun dreide igjen, og et nytt stjernebilde ble dannet. Blomsterenger, fioliner og tubaer i en galakse der klagemurer ennå ikke er oppfunnet og melkeglass alltid er fulle. Der roser springer ut i full blomst og aldri visner. Hun åpnet det andre øyet og da de to verdenene smeltet sammen tenkte hun at det endrer seg alltid. Melkeglass blir tomme, epler blir oppspist, tubaer ruster. Ikke før har en blomsterknopp sprunget ut i full blomst før den visner og fordufter, som fyrverkeri. Det vil alltid bli reist klagemurer til slutt.