scene fra et samboerskap.

«Tenk at hvis jeg hadde blitt gravid da vi møttes, hadde jeg ennå ikke født», sier jeg over matbordet. Lam og grillet nykål på tallerkenen. Jeg snakker med mat i munnen, slutter ikke når jeg tar meg selv i det. Vi har kjent hverandre i en halv evighet. Du tåler det.

Christina er gravid, hun er flere måneder på vei, og det går så fort alt sammen. Men tenker jeg på hvor lenge det er siden du og jeg spiste middag i hver vår leilighet, er det år og dag til hun blir mamma og verden forandrer seg for alltid.

Føttene dine klamrer seg inntil stolbeina når vi spiser, de er så altfor langt unna. Bordet føles som om det er en kilometer langt, og jeg må strekke ut beinet så langt jeg kan for å nå deg. Blå sportssokker mot mine bare tær. Mykt dun på leggene dine. Du ser ikke opp, men flytter den ene foten litt nærmere meg.

«November var spennende», sier du, og smiler ned i tallerkenen. Jeg svarer ikke, vet ikke helt hva jeg skal si. Du merker stillheten, ser opp og sier «Det er jo ikke hver dag man møter noen!». Jo, tenker jeg. Det føltes i grunn som at jeg måtte møte en ny person hver dag ganske lenge. En evig runddans av forventninger, forhåpninger og håpløshet.

Det er annerledes nå. Det føles farligere, jeg har så mye å miste. Så mange følelser som endrer form fra dag til dag, blomster som springer ut og visner. Klumper i en lavalampe som smelter sammen og flyter fra hverandre. Hver dag er du min, hver dag kan jeg miste deg. Du er min, men jeg kan aldri eie deg.

Dine gnistrende blå øyne som møter mine bassenggrønne. Hav og himmel. «Jeg vet ikke, jeg», sier jeg. Men jeg vet jo. «Jeg tror jeg synes det er mer spennende nå».