De siste månedene har sendt meg ut på dypt vann, og jeg har
sittet så innmari stille i båten. Fulgt med på bølgene, lyttet til vinden.
Ventet på stormen. Det er ufattelig slitsomt å vente på katastrofe, og ofte har jeg
villet hoppe uti, gjøre kort prosess.
Jeg har vært så redd. Plutselig har jeg alt jeg har ønsket
meg, og ingenting er mer skremmende.
Det begynte med en egen boks med mine ting på en annens bad.
En pose med klær på et soveromsgulv, så en koffert, så en hylle i et klesskap.
Og nå bor jeg her. Snart står min sofa der hans gamle stod, mine bilder ved
siden av hans, mine planter overalt. Våre nye møbler som skal skrus sammen.
Jeg har så mye å miste nå. Så mye å frykte. Men fy flate så godt
det er å være hjemme.
Du vet at du har lov til å ha det bra, sant?
SvarSlettFor det her er så deilig å lese, og du er minst like bra når du har det bra.