Sommer igjen og mattheten klamrer seg fast som en lenke
rundt foten. Nok en gang bryter det ut en krig inni meg som får meg til å minne
mest om et barn som klager over at det er sultent, men som nekter å spise maten
som blir satt frem.
Hele sommeren har jeg lopper i blodet, men er som fastspent
i sofaen. Tiden står stille mens den løper av sted. Jeg burde gå ut, gjøre noe,
få sol på kroppen, men ingen er hjemme og de som er det har sikkert planer.
Gresset er tørt og kroppen er klissete. Jeg vil bade, men det er for kaldt i
lufta. Det er varmt i lufta, men jeg vasket nettopp håret. Kunne gått en tur,
men jeg har vært overalt. Jeg har gjort alt. Jeg står på flyplassen og vil
allerede hjem.
Jeg er en feit flue som kaster kroppen dovent mot vinduet.
Det er ingenting nytt under sola.
I morgen skal det regne, om noen uker er det
skolestart. Da kan jeg hvile.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar