Tradisjoner har ofte smakt mer bittert enn søtt for meg. Å gjøre samme ting
på samme dag hvert år gir lite rom for oppfinnsomhet, og kan føles litt
klaustrofobisk. Tradisjoner fører mennesker sammen i kvelende moralisme, for
”sånt gjør man bare” for ”det har man alltid gjort”. Så man blir tvunget til å
si ”ja, altså, ikke at jeg ikke vil
være sammen med dere i dag eller noe”. Der rutiner setter rammer, føles tradisjoner
litt som å bli låst inne.
Jeg har laget min egen tradisjon, uten egentlig å være bevisst
om det. I kanskje fem eller seks år har jeg gått i kirka første søndag i
advent, alene, fordi det hvert år har føltes nødvendig. Som en premie, til og
med. November er en dyster jævel, og når første søndag i advent kommer er det
litt som å få mensen etter noen skikkelig kjipe dager med PMS. Eller som å
vrenge av seg belter og stramme bukser når man kommer hjem fra jobb.
Det gode med tradisjonen min er at jeg så tydelig kan huske
hvordan jeg følte meg på akkurat samme tidspunkt året før. For et år siden bodde jeg i Stockholm og
skulle flytte om en måned. Jeg grein til mamma på telefonen nesten hver dag
fordi jeg var i en overskuelig tap-tap-situasjon. Bli i Stockholm og mistrives
eller flytte hjem til mamma og være arbeidsløs. Ta steget jeg hadde unngått så
lenge, til enhver pris, og flytte hjem til skiturpress og hytteidyll og
designervesker og rådyr øl og nesten-voldtekter på byen. Og ingenting som skjer
noensinne.
Året før det skulle jeg flytte fra København, og jeg følte
det nesten som om jeg hadde slått opp med meg selv. Eller med København. Som om
jeg ga avkall på livet jeg hadde drømt om, som hadde føltes så riktig og som
fikk blodet mitt til å bruse, fikk meg til å juble gjennom gatene.
Jeg var lei meg årene før det også, enda jeg ikke hadde annet
enn bange anelser om hva som var i vente.
Det er lett å skylde på novembermørket, si at det er derfor
jeg har vært så trist på gudstjenestene, at tårene har kommet av lettelse over
at måneden er over, eller håp for fremtiden. Men jeg kjenner at noe gikk i
stykker i meg for godt de årene. Eller at jeg ble voksen, hvis det er sånn det
skal føles. Sommerfuglene i magen har fløyet sin vei for godt, deler jeg seng
med noen gleder jeg meg til de går så jeg kan spise frokost og se på serier i
fred. Redd for å vippes av pinnen, for å få angst, holder jeg livet på en
armlengdes avstand.
I dag gråt jeg nesten ikke under gudstjensten. Jeg tror jeg
har det ganske bra, rufsete kanter til tross. Jeg tenkte på at jeg har flere
ting jeg setter pris på enn ting jeg ønsker meg, eller som jeg skulle ønske var
annerledes. Det føltes ganske mektig.
Jeg danser alene, og det er fint, for da kan jeg veive med
armer og bein så mye jeg bare vil. Og om et år kommer jeg til å huske lyset som
falt inn gjennom vinduet og vannet som glitret i døpefonten.
Jeg har ingen novembertradisjoner, men jeg har ofte hatt en reise i november. Ikke sånne overskuddsreiser egentlig, men studieturer og de siste to årene: jobbtur. Det er litt som det du sier om å glede seg til noen du er glad i går, sånn at du kan være alene og puste. For det er som å få det du lengter etter: ny luft og nytt sted, og så kjenne det der ekle i magen fortsatt. At det blir med opp når flyet letter, og blir med ned når det lander. Sammen med sommerfuglene som tror at denne gangen er alt annerledes, og denne gangen blir alt bedre.
SvarSlettMen altså, det har jo blitt bedre. Jeg gråter mindre. Men jeg lengter mindre også. Prøver å holde fast på hverdagene og seriene og det å ta på meg joggesko og stor jakke og gå en tur som jeg synes selv er akkurat passe lang. (Ofte kort).
Jeg går bare i kirka når hele slekta er samlet.