solen roterer rundt sin egen akse.

København hviler i en dyne av tåke, og byens beboere har tydeligvis bestemt seg for å bli i sine lune senger, de også. Bare noen få stakkarer er blitt sendt ut for å kjøpe rundstykker og kanelsnegler hos bakeren, med oppslåtte krager og fikserte blikk. Gleder seg til lange, tause frokoster og god tone.

Jeg har spist en frokost som hadde gjort mamma stolt, hjemmebakte rundstykker og kokt egg og frukt og kaffe. Søndag for andre dag på rad, jeg merker ikke forskjell på dagene lenger. Pleide å skamme meg over at jeg satt hjemme i helga. Omvendt fylleangst. Men jeg prøver å skyve det til side nå, tenke at det er greit siden jeg tross alt var på konsert på tirsdag og på middag torsdag, og på fredagen var det jo fredagsbar med studiet. Mer kan man rett og slett ikke forvente når man er alene i utlandet uten nettverk og må bruke all sin kraft på å lirke til seg avtaler og nye bekjentskaper. Da må man ta en pause i helgen. Hvile.

Problemet er bare at jeg vil mer, jeg har så mye energi, så mye angst som driver meg ut av senga og ned de fire etasjene og ut på gata. Det er målet, å komme meg ut på gata. Da er jeg på vei, det er ikke så viktig hvor jeg går derfra. Så jeg begynner å gå, og jeg kan nærmest kjenne byen grøsse brydd, som når dyna er litt for liten og det siver kald luft inn et eller annet sted rundt føttene eller korsryggen. Så jeg går der lutrygget som en stor unnskyldning. Eller et spørsmålstegn.

Jeg sjekker mobilen når jeg kommer til søerne, og han ønsker meg god morgen. Jeg kjenner en varme spre seg i brystet, både glede og stolthet. Det er meg han tenker på når han våkner. Jeg lar varmen leke i brystet mens jeg tenker ut et svar. Bestemmer meg for bare ”God morgen! Har du noen spennende planer i dag?” Får tilbake en liste over jobbgreier som skal gjøres og middag hos familien og det blir kald front i brystet, hjertet fryser til is inne i buret sitt. For jeg har ingen planer. Jeg har bare en stor bunke ikke-planer på pulten. Jeg skal ikke lese pensum i andre enden av rommet mens han jobber. Jeg skal ikke sette på kaffen og ta med en kopp til ham når jeg synes han bør ta en pause. Vi skal ikke gå ned trappa sammen til bilen hans og kjøre sammen til foreldrene hans. Jeg skal ikke møte dem. Nok en gang skal jeg ikke møte dem.

København glipper med øynene, sola kjemper seg frem gjennom skydekket. Selv om det stakk, måtte jeg svare at det hørtes hyggelig ut og prøve å høre ut som at jeg mente det. Så det uunngåelige, som en irriterende reklame som dukker opp på mobilen hver gang du går inn på en bestemt app:

Mmm men jeg ville ønske du var her hos mig under dynen! :)

Følelsene mine trykker på alle knappene i heisen, vil opp og ned samtidig. Jeg kjenner lykke over å få en plass i sola, og skuffelsen og forvirringen over ikke å skulle se ham og at det er hans feil. Og så vemmelsen. At han vil ha meg i senga si, men at han ikke vil gå til bakeren for å kjøpe kanelsnegler til oss. Det stresser meg, som å bli bedt om å ta plass når det ikke er et eneste ledig sete på hele bussen.

Utmattet rusler jeg hjem og fra senga mi ser jeg stabelen med andres planer vokse. Det er så mye jeg ikke skal gjøre.