skyggebokseren.

Klokka er snart tre på ettermiddagen og jeg står foran speilet på toalettet på jobb og ser mascaraen sildre i sikksakk nedover kinnene mine. Vifter med hendene foran ansiktet i et forsøk på å tørke dem. Det er ikke første gangen, faktisk har jeg mistet tellingen over hvor mange ganger jeg har stått her det siste halvåret. Det er tilsynelatende ingen vei ut herfra.

Jag var aldrig bra på livet

Jag var aldrig riktigt där

Jeg ramser opp klisjéene i hodet mitt, men de preller av. Hjernen min vet, men forstår ikke at det kommer til å bli bedre. I mitt hode eksisterer ikke muligheten for å bryte ut av mørket, for jeg kommer aldri så lenge jeg lever unna det som gnager aller mest: meg selv. Gjennom frustrasjonen over spisse albuer, de som glemmer, de som avbryter, de som overser andre, etser giften som syder ustoppelig ut av meg, til alt sammen er en svart klump av forakt og håpløshet. Ikke all verdens gode råd kan redde meg nå.

Nobody told me it would get stormy

Hva gjør du når alt rundt deg står i lys lue, og du innser at det er du som har startet brannen? Når flammene smyger seg nærmere og nærmere til de har spist alt mellom den og deg og du ikke har annet valg enn å la deg sluke, du også. Reduseres til kull og røyk. Ingenting.

Jeg skraper bort de svarte rennene av sminke fra kinnene mine og gjør motvillig det eneste jeg kan gjøre. Venter. Venter på å starte forfra, på å stige opp fra asken.