En ny avstikker

Jeg har lovet meg selv at du ikke skal få det siste ordet, derfor får du det første, bare så jeg er sikker. Og du skal vite at det ikke er av smerte, men fordi det helt til det siste var ditt valg at sirkelen ikke skulle sluttes og at vår historie ikke skulle bli en av de man finner i eventyrene og Hollywood-filmene. Like greit.

Lenge har jeg tråkket gjennom de samme gatene som da du var litt min. De baner samme veier som minner som har gravd motorveier i hjernen min, lett gjenkjennelige mønstre. Kjærkomment for meg som kommer et annet sted fra og hver dag er blanke ark, hvert halvår en ny adresse. Tanken på deg var gjerdet jeg kunne klamre meg fast til når trailere suste forbi.

De sier at for å få dagene til å virke lengre, skal man gjøre noe nytt hver dag. Bygge avstikkere til de trygge motorveiene, ukjente ruter som skaper nye minner og opplevelser. Det har jeg gjort, jeg har forsøkt å ta tilbake gatene som brøler navnet ditt høyere og høyere for hvert skritt jeg tar. Bygningen din har blitt et navigasjonsmerke på vei til Ingolfs Kaffebar. Det hjørnet der vi stod den gangen og jeg tøyset bort alt du sa fordi jeg visste at det fine ville være over så snart vi gikk hver vår vei, er bare en tom flekk på vei til Alt Mulig Gøy og Grunnen til at Jeg Flyttet Hit. Kafeen der du lærte meg dykkertegnet for OK trés bien er ikke lenger vår, der er du bare en på lista nå. Bare parfymen din vil jeg for alltid forbinde med deg. I hvert fall til jeg møter noen som bærer den bedre.

Kanskje du visste det og ikke kunne bære tanken på det, at alt det vår tilværelse tidligere hadde kretset rundt hadde mistet sin betydning, slik besettelsen av et boyband kjølner når man en dag får øynene opp for alt det fantastiske man har rundt seg og blir overveldet av hvor virkelig det er. Kanskje du bare aldri tillot virkeligheten å hente deg ut av drømmen. Da jeg hadde bestemt meg for å legge alle kjente gater og assosiasjoner bak meg må skjebnen ha sladret, for der var du igjen og truet med å slutte sirkelen. Så skjønt det hadde vært dramaturgisk sett, hvilken harmoni det ville ha skapt.

Men det var aldri oss. Det har alltid vært mer oss å stå på kanten av et stup, du med all din godvilje og jeg med alt mitt håp. Til syvende og sist er det bare håp som kan gi en mot til å flytte hele kroppsvekten over kanten, mens viljen er feig og flyktig og har lettere for å lene seg tilbake og si vent, vi tar det heller senere. Og det forandrer seg aldri.

Du kjører videre på motorveien og jeg spisser albuene og bygger min egen for å gjøre dagene lengre og mer minneverdige. Herfra fører alle veier bort fra deg.