takk.

Jeg sutter på en iskald kaffe latte, hodet veier et tonn i hendene mine. Sola brenner ubarmhjertig og presser meg ned på gress og i sand og på senga. Står over meg, lenker hendene og føttene mine sammen og spør, er du ikke glad for at jeg endelig er her? Er du ikke takknemlig for at du slipper å gjemme deg under tepper og dyner, men kan nyte mitt selskap fra morgen til kveld, er det ikke fint å endelig ha litt tid sammen?

Jo, sier jeg, det er klart, hva skal jeg ellers si? Jeg er takknemlig for at du vekker meg om morgenen og driver meg ut av huset hver dag på samme måte som at jeg er takknemlig for at jeg har en jobb og en utdannelse, for at jeg har råd til en Mac. Takknemlig på samme måte som for alt annet jeg har fått pekt ut som fantastisk og nødvendig. Takk for alt jeg ikke har bedt om, men fått allikevel.