her er hele din fremtid.

Jeg står på gata foran oppgangen min. Døra smeller bak meg, og jeg skal aldri låse den opp igjen. Aldri sparke av meg skoene, sette fra meg veska på stolen ved veggen og slenge meg ned på senga med utsikt til himmelen og den blå bygningen med hvite karmer.
Kassene og koffertene er pakket, senga står på høykant inntil muren og er allerede støvete av bygningsarbeidet i bygningen ved siden av. Livet mitt er pakket ned, men ingen flyttebil kommer.

I morgen er det fredag. Jeg skulle egentlig jobbet i morgen, men de sendte meg en melding i morges, sa de ikke trenger meg allikevel. Igjen. Siden jeg sa jeg ville lete etter en annen jobb har det blitt fler og fler av de beskjedene. Jeg har sendt ut flere søknader, synes faktisk selv de var ganske bra hvis jeg skal være ærlig. De fikk meg til å føle at jeg kunne bidra litt, kanskje gjøre en forskjell. Jeg tror det er noe galt med mailen min, for jeg fikk aldri noe svar.

Jeg burde ha ventet på noen nå, noen som kunne hjelpe meg å dytte senga opp trappene til den nye leiligheten. Men Eva dro til Frankrike for en måned siden og kommer ikke hjem igjen før til jul. Anne er på ferie, ellers skulle hun gjerne hjulpet. Jeg orket ikke å spørre noen andre når jeg visste at jeg uansett hadde måttet sende melding og avlyse. Jeg fant aldri noen leilighet.

Jeg setter meg på en av flyttekassene og kjenner at den gir etter. Den er tydeligvis tom. Jeg drar av den brune tapen, og bare en hvit lapp ligger på bunnen:

vi har kuttet alle bånd for deg; her er hele din fremtid.