Det er fredag, bomben har falt om at du nylig
er blitt singel. Han som alltid var i meldingene på mobilen din og ventet på
deg i senga di etter byturene våre og til slutt gjorde leiligheten din til
leiligheten deres. Han er borte nå og alt er hans skyld og det skal vi feire.
Eller noe.
Det står cola og Captain Morgan på bordet,
halvtomme vinflasker og fulle vinglass. Du forteller om store, viktige oppgaver
på jobben og at det skremmer deg ufattelig at sjefen din har så stor tiltro til
deg, du har større makt enn Obama og Castro sammenlagt, hvis det er mulig. Så
presser Thomas Holms Nitten seg ut av
iPhone-høyttalerne, og du spretter opp og drar den ene etter den andre med ut
på stuegulvet, som er dansegulv for anledningen.
Plutselig står vi på badet ditt, du og jeg, og
den 182 cm lange kroppen din huker seg ned som et spørsmålstegn så haka di
hviler på skulderen min. Kroppen din blir til et jordskred, og jeg må holde oss
begge fast i meg. Så smulder du helt opp, faller fra hverandre. Kroppen lander
på senga, hodet og føttene nede på gulvet. En demning har bristet og i en elv
av tårer og vinen og colaen og Captain Morgan’en du drakk for en time siden
havner i en rød plasikkbolle. Du vrenger ham ut av deg, all ondskapen et
menneske kan gjøre mot et menneske det elsker. Og jordskredet stopper ikke. Du
har falt utfor en klippe og du lander aldri. Verken død eller levende. Tør ikke
legge hodet på puta, det vil bety døden. Det vil bety at du våkner i morgen og
oppdager at han ikke er der. Igjen.
Jeg blir desperat. Vil lappe sammen demningen,
stoppe flommen, hindre deg i å drukne. Men du er et stort, åpent sår, og all
verdens bandasje kan ikke forbinde det. Så jeg tar boka på nattbordet ditt, A Casual Vacancy, og prøver å rette
oppmerksomheten din mot min stotrende engelsk og Lucy, tror jeg det var, og to
andre, som er midt i et drama. Og etter en evighet, når halsen min er full av
sand og jeg er redd jeg ikke klarer å lese et eneste ord til, heiser du kroppen
din opp og legger hodet ned på puta. Og jeg hviskeleser enda en side til jeg er
sikker på at du sover, og legger meg bak deg og du tar tak i hånda mi i søvne.
Og om seks timer kommer du til å våkne og hjertet ditt vil bli knust enda en
gang fordi det hånda mi og ikke hans som ligger sammenkrøllet i din.
Så fantastisk fint skrevet om noget der gør så ondt, at det kan være svært at sætte passende ord på.
SvarSlett