oslo gjennom stjernekikkerten.

Oslo pleide å være Hamsuns Sult, Saabye Christensens Beatles. Jan Erik Volds dikt om trikken og Bislett Stadion. Ingen skrev om hipsterne og svenskene på Grünerløkka, familier med skrikerunger på IKEA. Det gjør de snart. Snart skriver noen en skildring av det postmoderne Oslo. En roman om Goose-jakker og shoppingturer på Eger, milkshaken på Ryes,  chaite på Bare Jazz, ølen på Lekter’n, Bieber på Operataket. Snart kommer det en roman som vil få osloborgerne med sine skyhøye boliglån og splitter nye espressomaskin til å tenke ”ja, dette er mitt Oslo”. Det er sannsynligvis det forfatteren tror vil skje.

Men forfatteren kjenner ikke det Oslo som folk flest bor i. Tør ikke skrive om pensjonistene som får dagene til å gå på Manglerudsenteret. Synes ikke det er viktig nok å skrive om unge som flytter fra Stovner til Frogner. Har ikke tatt linje 5 Vestli nesten helt til endestasjonen og skrudd opp på høyeste volum på iPoden fordi en eller annen ropesnakker i telefonen på somalisk.

Oslo er ikke en frisk lunge eller et pulserende hjerte. Oslo er en ensom gammel dame med dyrebare diamantringer på fingrene. Som møysommelig kler seg i flotte, men ikke for prangende klær hver morgen. Som tegner opp øyenbrynene så de ser helt naturlige ut og som alltid husker å  påføre rouge og leppestift. Som passer på figuren, som synes falafel er spennende, men litt for sterkt, og som synes synd på tiggerne, men som dessverre aldri har noen kontanter på seg.

Sett deg på linje 5 Vestli og gå av på nest siste stasjon, så skal du få se.