Feberen kommer snikende, vulgær og med onde motiver. Jeg
kjenner den igjen, den får det til å renne iskald væske gjennom hele kroppen, den
setter skylapper foran øynene mine så alt jeg kan fokusere på er hvordan det
føles.
Jeg vet ikke hvordan jeg skal forklare angsten – kanskje mest som demoner som inntar kroppen min og gir meg feber. De
sier at jeg må gi meg, spiller skrekkscenarier for meg, en fremtid med smerte
og nederlag og ensomhet. Sier at det er best at jeg gir opp nå, for det kan
bare gå én vei uansett.
Så lett det hadde vært å gi seg. Kapitulere og si ja, dere
har rett.
Jeg kan ikke skrive fint og utførlig om angst. Det oppleves
for sterkt, og jeg blir redd for at det jeg skriver skal lyde sant. Som om det
er intuisjonen som snakker, men at jeg har fortrengt den. At det jeg har valgt
og velger hver dag egentlig ikke er riktig. Det er min største frykt, og det har
hjernen min naturligvis fanget opp.
Kroppen min vil beskytte meg, og det viser seg at det mest
skrekkelige, nedverdigende og smertefulle jeg kan forestille meg å oppleve er kjærlighet som går i stykker. Så kroppen prøver å skåne meg så godt den kan, men med skitne
triks og onde knep. Og alt jeg kan gjøre er å holde ut, vente til frykten har
rast fra seg, spilt opp alle skrekkscenene i repertoaret. Fått meg til å tvile
på alt. Først da kan jeg kjenne ro og trygghet igjen.
Og vente gjør jeg.
For ikke søren om angsten skal bestemme at jeg skal sitte
alene for alltid når jeg vet at jeg
har noe så himla bra denne gangen.
Så jeg må klamre meg fast til mantraer. For når man velger
med hjertet tar det tid før hodet klarer å henge med. Og visst gör det ont när knoppar brister. Og alt det der.
