Jeg har ikke forsvunnet, jeg er akkurat der jeg vil være.
Når jeg våkner om morgenen og svever mellom drøm og virkelighet i noen
sekunder, vet jeg ikke hvilken som lokker mest. Eller hva som i det hele tatt
er forskjellen lenger.
Etter å ha bygget korthus i mange år, små spinkle skjeletter
som har vaklet og falt gang på gang, har jeg klart å stable en hel liten verden
på benene. Med akkurat passe mye av alt og sommerfugler utenfor vinduet og i
magen. Et hus med et fundament jeg klatter lag på lag med sement på så ingen
stormer skal kunne rive det. Vær så snill, ikke la noen rive det.
Jeg ikke på vei noen steder, jeg løper i sirkel, en hund som
jager sin egen hale. Rundt og rundt i mitt skjøre mikrokosmos. Rundt og rundt
og jeg er herlig svimmel og jeg tror jeg føler meg hjemme nå.
