lørdag 15. oktober 2016

sju og et halvt høstalbum.

Jeg forguder høsten. Det er så mye hverdag og rutiner (hvis man ikke er syk og/eller arbeidsløs da), og der sommeren er så mange inntrykk og opplevelser, har man endelig tid til å reflektere når høsten kommer. Kontrastene blir større med mørke og lys om hverandre, fest blandet med hverdag, trening og turer balansert med søndager på sofaen. Passe mye av alt.

Alt føles mye sterkere, som om det ikke bare er lufta som blir klar, men tankene også. Følelsesfloka blir plutselig mye mer overkommelig å nøste opp også, nesten behagelig til og med. Som et håndarbeidsprosjekt i sofakroken for dem som liker sånt.

Best av alt liker jeg høstmusikk. Du vet, inderlig, introvert, melankolsk musikk som tar plass i brystet ditt og klemmer til, som sier at det er greit. At alt det du tenker og føler, det er a-ok.  

Jeg har valgt ut mine all-time favorittalbum å høre på om høsten, og selv om jeg gjerne hører på dem året rundt, føler jeg virkelig at de skimrer og glitrer ekstra mye når mørket kommer. Jeg må nevne at en jeg snakket med på Tinder helt uoppfordret spurte om jeg hadde noen tips til høstmusikk, og da jeg tilfeldigvis allerede hadde laget denne lista kunne jeg briljere like a boss.

OBS! Vet at det er mange dudes, men sånn får det bare være denne gangen. Er også klar over at albumformatet døde da streamingtjenester ble tilgjengelige på mobil, det er vel derfor de jeg har valgt er noen år gamle.

Denne plata har jeg hørt sønder og sammen på spaserturer gjennom gule og brune løv og når jeg ikke har fått sove. Den er høstaktig på en sånn trygg og trøstende måte som jeg liker.

Highasakite-vokalisten Ingrid Helene Håviks soloalbum har sterke og personlige tekster, i motsetning til de nesten teatralske tekstene til bandet. En absolutt favoritt når det er bekmørkt døgnet rundt og julen er litt for langt unna ennå.

Denne perla har alltid vært i CD-samlingen til mamma, og er en av mine høyest elskede plater noensinne. Det skader heller ikke at Nick Drake er superdreamy. (Drake var dessuten tinderfyrens favoritt.)

Den første plata til Kråkesølv, som var et friskt nordnorsk pust med finurlige ordspill og tekster på dialekt. Jeg har vandret mange timer i kulda langs svarte elver og knivskarp is til denne plata, noen ganger helt til iPoden stoppa.

Foreløpig den eneste plata til geniale Emilie Nicolas, og en skikkelig sterk en av slagsen. Både melankolsk og sinna, og det passet meg bra da jeg bodde i Stockholm og mistrivdes bunnløst. Føler ikke alltid for å høre på alle sangene, men Nobody Knows, Us og Grown Up putter jeg alltid i mine beste emo-spillelister.

Herregud, hvor mange ganger har hørt på den første plata og EP-en til Bon Iver?! Plutselig var det der, soundet jeg ikke visste at jeg hadde lengtet etter. Og akkurat da jeg gikk rundt i mørket og snøen i Iowa og var sliten og oppgitt over både å måtte oppføre meg som en voksen og en 16-åring på en gang og trengte denne plata som mest. Både ansvar og press på å være out there og likeable og samle uforglemmelige minner på en helt unik måte. Så var Bon Iver der og gjorde ting lite grann enklere å holde ut.


Denne plata kickstartet min besettelse for islandsk musikk og språk og allting islandsk. Har fine kontraster mellom mykt og dramatisk, som islendingene er så gode på. Den finnes på engelsk også, men jeg synes den klinger mye bedre på islandsk. Nå er jeg partisk siden jeg digger islandsk, så hvis du ikke har like positive følelser overfor språket kan du høre på In the Silence, men altså, den er virkelig ikke bra på engelsk.

Det var alt for nå! Neste gang blir det kanskje en Spotify-liste siden jeg har hørt at det er det de unge driver med nå til dags. Du kan se hva som går i loop i ørene mine på min Spotify.

fredag 7. oktober 2016

evig emo.

I dag er den siste dagen i sykemeldingen min. Hadde noen sagt til 18-årige Bettina at hun kom til å være sykemeldt om ti år tror jeg hun hadde besvimt av stress og fremtidsfrykt. Men det er ikke alt man kan forutse, avverge eller forberede seg på. Det er greit. Man tar ting som de kommer, prøver å finne den mest overkommelige løsningen og ta det videre derfra.

Jeg har kommet videre, selv om det ikke alltid har føltes sånn. Disse fire ukene har vært enormt frustrerende for meg som trenger klare instrukser og mål å jobbe mot for å komme i gang. Jeg har forbannet meg selv for at jeg er så passiv, at jeg har latt meg synke ned i seriekoma og kjørt maraton på Netflix i stedet for på tredemølla.

Det passer meg skikkelig dårlig å gå hjemme hele dagen hver dag.

Men jeg har tenkt og analysert og reflektert og blitt klokere på meg selv også. Fant meg en coach og gikk på kurs for å bli en bedre menneskekjenner. Tenkte giftige tanker om new age og hokus pokus og var skuffet over at vi aldri fikk vite akkurat hva vår personlighetstype dugde til. Hva meningen med akkurat mitt liv liksom er. I stedet lærte jeg noe enda nyttigere: at jeg faktisk har en personlighetstype. At de mørke tankene om meg selv og andre og håpløsheten og flukten fra by til by til by til by er symptomer på at ikke alt er helt som de skal være. At det er i alt det mørke jeg finner trygghet i en tilværelse som føles som et evigvarende jordskjelv. At jeg i grunn alltid kommer til å være litt emo. Sånn er jeg.  Og det er også min styrke, at jeg ikke er redd for mørket, og at der andre ser konflikt ser jeg virkelighet. Der andre flykter fra problemer graver jeg meg dypere ned i dem for å finne ut hvorfor.

hvorforlikt ser jeg virkelighet, der andre flykter fra problemer graver jeg meg dypere ned i dem for å finne ut kke alt er helt Plutselig ser jeg mennesker på en annen måte. Jeg ser hvor handlingene jeg har dømt så hardt kommer fra. Jeg vet nå at vi har samme mål, men at veiene vi tar for å nå dem er forskjellige. Jeg vet hvorfor pappa og jeg snakker forbi hverandre, jeg vet hvorfor venninna mi blir så lett fornærmet. Jeg vet at jeg skal slutte å prøve å forandre dem, og at jeg ikke behøver å streve så hardt for å forandre meg selv. Jeg har endelig fått et hvorfor som gjør all verdens klisjeer sanne.


Det viktigste jeg gjør nå er å jobbe for å ha det bra, for da er jeg en skikkelig kruttkule. Da kan jeg forvandle en fjær til fem høns og lage forrykende fyrverkeri. Jeg skal bare jobbe på å ha det bra.

Hvis du vil vite hvilken personlighetstype du har kan du få en pekepinn ved f.eks å ta denne enneagramtesten.

torsdag 6. oktober 2016

ikke nå, men nå.

Oktober 2007. Jeg bor i mitt første hjem hjemmefra og har markert territoriet mitt ved å legge silkeskjerf på nattbordet og henge det lyseblå håndkleet jeg har kjøpt for egne penger ved siden av vasken på badet. På skrivebordet står en vannkoker som ikke er min, og flere ganger om dagen drikker jeg grønn te med syntetisk sitronsmak. Over skrivebordet henger løse ark med tysk grammatikk skrevet med grønn glitterpenn, det kompakte digitalkameraet jeg fikk til jul står til lading.

Utenfor døra hører jeg skritt fra mennesker jeg skal komme til å drikke mange liter øl med, stå på svette dansegulv med, dele hemmeligheter med. Japanere, australiere, meksikanere, sveitsere, kanadiere, spanjoler, tsjekkere. Mennesker som kommer til å banke på døra mi og fortelle om dusjsex, lære meg å lage pasta carbonara, ordløst segne ned på gulvet mitt i sjokk og vantro mellom hvert kapittel i den aller siste Harry Potter-boka.

På den lille veggstripen under skråtaket over senga mi henger bilder av venner, føtter i gress, kyss på kinn. Bilder av en fortid et helt annet sted, som jeg tror jeg kan slippe unna, som jeg spurter bort fra, som jeg har puttet i en hemmelig lomme i veska som en pose kleenex. En pose kleenex jeg kommer til å bruke mye i årene som kommer, men som jeg ofte kommer til å la ligge i frykt for å bruke dem opp for fort.

Det er en høst hvor ingenting er logisk, og alt er magisk. Hvor alt er her og nå, på kollisjonskurs med fremtiden. Umulig å styre unna.

Og fremtiden kom, og den fortsetter å komme, uansett hvor sulten og initiativrik og selvgående jeg gir meg ut for å være (aldri igjen), fortsetter den å komme.


Forskjellen er at før var kollisjonen bare en abstrakt tanke. Forskjellen er at fremtiden er det eneste som blir mindre og mindre jo nærmere den kommer.