du kommer til å kræsje.

Det går bra når jeg våkner. Jeg er selvfølgelig trøtt, men søvnen konkurrerer mot en kløe etter å kjenne kald parkett under føttene og slurpe i meg kaffe mens jeg sminker meg sakte på badet. Kløen vinner hver gang.

Jeg danser ned Ullevålsveien med musikk på ørene. Vel er dagens første kaffekopp god, men ingenting kan måle seg med dagens første musikk, helt sant. Når hodetelefonene er på og ingenting står mellom meg og musikken, når den får min fulle oppmerksomhet og taler til meg som en prest i kirka, da eksploderer jeg nesten.

Når jeg kommer til Rådhusplassen begynner det å demre for meg hva som skal skje.

Jakka på hengeren og hendene slapt på tastaturet og det er altfor sent å angre.

Resten av dagen lever jeg som George Clooney og Sandra Bullock i Gravity når de svever fritt i verdensrommet og febrilsk og feberaktig prøver å holde fast i noe for ikke å flyte lydløst ut i rommet. Jeg vet oddsene er dårlige. Jeg vet det – hvis jeg er heldig – blir en helvetes tur ned, og på et eller annet tidspunkt må jeg kræsje.

Det er nedadgående spiraler og blindveier jeg har gått femti ganger. Det er berg-og-dalbaner som aldri stopper. Det er nok til å få meg til å tenke at nå gjør jeg det. Nå tar jeg av den elendige hjelmen.

Men jeg gjør det ikke. Jeg svever videre inni glasskuppelen. Gir etter for kløen og danser gjennom byen til jeg trasker ned de samme blindveiene igjen.

nedleggelse.

Jeg hadde tenkt til å skrinlegge hintene jeg har slengt din vei
om at jeg ikke skal på jobb i morgen
og at jeg kanskje ikke bare vil hjem til deg for å prøvesitte den nye sofaen din

Jeg hadde tenkt til å lukke den døra
vet ikke engang om det var en glipp eller
om den faktisk stod på gløtt

men

siden ingen lepper er blitt kysset uten at noen var litt f r e m o v e r l e n t
og villig til å styrte med huet først
kan jeg jo like godt kaste meg ut i det

Jeg mener, kanskje jeg lander i senga di for alt jeg vet

tungvekter / skuddsikker

Det er onsdag ettermiddag og jeg står på SATS med vektstanga på skuldrene og tårer som blander seg med svetten på kinnene. Plutselig er det ikke bare på barer og på jobb og i parker det skjer, kaoset har boret seg ut av brystet og festet seg som en tatovering i panna. Til allment skue, bokstavelig talt in your face, men jeg har i grunn vennet meg til den.

Jeg stusser litt over at det ikke føles rart eller flaut, men det er bare å fortsette, løfte stanga over hodet og ned på brystet igjen mens jeg kjenner den våte saltsmaken i munnen. Ikke engang dét engasjerer eller skremmer meg. Til og med et mindre sammenbrudd på en offentlig plass kan jeg ha en ironisk distanse til.

Jeg avlyser en avtale mens jeg står i garderoben og går hjemover. Fisker opp hodetelefonene fra treningsbagen selv om jeg ikke orker å høre på musikk. Legger dem rundt halsen og det føles bra, trygt, som å ta på seg en hette eller bore ansiktet ned i et tjukt skjerf.

Du kan kalle meg mange ting. Et punktert dekk, en lekk flaske, et skadeskutt barn. Men hvilken rolle spiller det når ingen kan lappe, lime, sy eller bandasjere meg?

Jeg løfter stanga igjen og spytter ut en munnfull med saltvann.

om å bite seg selv i halen.

Det er sommer, det er melankoliens tid for meg. Ustoppelig kløe og svie på de mest abstrakte steder er ikke uvanlig. Men i år føles det likevel annerledes.

Det har gått over sju måneder siden jeg flyttet tilbake til Oslo. Sju måneder og mye og ingenting har skjedd. Motivasjonen var å finne fokus, å få stabilitet, finne roen til å satse alt på det jeg engasjerer meg for. Antok vel bare at det ville komme til meg, at en flamme ville vekkes i meg og at jeg ville brenne for noe igjen. Men det er kaldt som graven der inne. Riktignok snakker hodet og hjertet for en gangs skyld samme språk, det er bare synd at det språket er jibberish og at jeg umulig kan finne hode og hale i hva som blir sagt. Hva jeg skal gjøre.

Det gjør meg urolig. Jeg analyserer i alle hjørner og himmelretninger, og selv om jeg selv føler jeg sitter med alle svarene, hjelper de meg ikke videre. Det er som om hjernen er en labyrint full av blindveier og at det er umulig å fullføre en eneste tanke eller handling. Jeg kan ikke forklare det tydeligere enn som så. Det er rett og slett så langt jeg kommer.

Siden alle analyser og resonnementer biter seg selv i halen er det umulig å komme videre, å bryte ned murene i labyrinten. Det trengs større krefter enn min egen haltende vilje og motivasjon. Jeg har bestemt meg for å spørre, en gang for alle, om ikke noen kan hjelpe meg litt på vei, og det er takket være P2s podcast Terapiskolen (anbefales!) . Det føles litegrann som at noen endelig har gitt meg et puff i en eller annen retning, og i mangel på bedre forslag får jeg bare se hvor det bærer.