i fritt fall.

”Du er ute og sykler, Bettina”, sier en bekjent til meg når jeg forteller hvordan det står til. Jeg hører at det er sant, og det er en lettelse å høre noen si det jeg tenker på konstant og som tapper meg for energi. Jeg er ute og sykler, og er livredd for å havne i grøfta.

Det er derfor jeg stirrer på tomme Word-dokumenter i timevis hver dag og det er derfor det svir litt et sted i brystet nesten hele tiden. Mens jeg venter på en løsning, et tegn, en frelser, hva som helst.

Jeg kan nesten ikke beskrive hvor mye heller jeg vil lete etter en perle i en sandkasse enn å bli plassert på et tomt kontor med tusen forventninger, men ingen plan. Etter å ha klatret i flere år med både styrke og stahet, har hele sandslottet rast sammen og alle rammer har forduftet.  Frustrasjonen er grenseløs.

Jeg har alltid trivdes bedre i stigninger enn i fritt fall. Farten skremmer meg, og det er når jeg vet hva jeg skal strekke meg etter jeg får superkrefter og murene inni meg rives. I fritt fall vet du aldri hvor du skal sikte eller hvor du lander.

Lammet av panikk er jeg ute og sykler og husker ikke hvor bremsene sitter. Det er ingen i sikte som vet, som husker, som bryr seg. Jeg er ute og sykler og styret vingler og jeg lurer på hva som skjer når jeg havner i grøfta. 

det beste vi får til.

Jeg er tjueåtte år, da mamma var like gammel som meg hadde hun en ettåring på armen. Om et år skal hun være gravid igjen.

Jeg surfer fortsatt på bølgen etter mastergraden min, søker job hvert halvår og drikker ølslantene som er igjen etter vors mens de andre går på do for siste gang og kler på seg kåper og skjerf. Ingen av oss røyker, så jeg er ikke redd for å få aske i munnen.

Mormor har røyket siden hun var fjorten år, og det er den sensurerte versjonen.

Vi er barn av vår tid, har fulgt foreldre og læreres råd og formaninger. Beveget oss utenfor rammene, men bare til de trygge sonene. Som å få barn som 18-åring (tross alt bedre enn ingen barn, og det var jo nesten innenfor ekteskapet), haike til rockekonserter (det viste seg jo egentlig å være ganske bra musikk sånn tretti år senere) og flytte til utlandet (og så hjem igjen – med en mastergrad I bagasjen). Vi er flinke jenter. Vi er glade for at ting ikke gikk til helvete eller at vi falt utenfor.

Eller – det stemmer ikke helt. Jeg holder fortsatt pusten.

Jeg er så utrolig nervøs for at det ikke skal ordne seg. Og tanken på at alle bitene skal falle på plass over natta gjør meg ikke mindre vettskremt, overbevist om at det ikke finnes et jeg uten smerten og frykten. Har liksom følelsen av å ha noe mellom tennene, og samfunnet nikker og peker og skraper på tennene sine for å få meg til å forstå hva jeg skal gjøre. Hva skjer hvis jeg rett og slett ikke gidder å lystre? Finnes det en slik virkelighet? Den kan vi tygge litt på.

bak oss er en blindvei.

Det er torsdag og vi har leppestift på munnen og øl i hånda og et stempel på håndbaken. Et stempel som skal ta oss med tilbake i tid. Vintage Jazz har plakaten lovet oss, og det lover godt for våre loslitte sjeler.

En kvinne står foran oss. Med kort kjole og pumps og skjerf surret rundt hodet matcher hun de drømmende, sensuelle og vemodige tonene perfekt. Det skurrer noe jævlig, og jeg snakker ikke om lydkvaliteten. Et jordskred utløses inni meg.

Det henger ikke på greip, eller det gjør det, og det er det verste av alt. Jeg tenker på Trump, jeg tenker på Brexit, jeg tenker på alle som drømmer seg tilbake. Til enklere tider, tider da kyr spiste gress og folk var til å stole på og det mest opprørende man kunne tenke seg var at han ikke skulle ringe og man måtte ta til takke med beiler nummer to. Folk avgir stemmen sin, gir livet sitt og tar andres med seg for å dra tilbake dit, og vi albuer oss gjennom mengder av mennesker som alle vil samme vei. Tilbake.

Men vi stanger i veggen. Man kan ikke gå den veien. Alle som har prøvd å bli sammen med en eks igjen vet det smertelig godt. At ting aldri kan bli som de var, men at man derimot kan bruke alle sine krefter på å legge stein på stein for å skape et solid fundament så ikke alt raser sammen igjen. Men denne gangen vil fundamentet se annerledes ut. For man har lært seg en ting eller to om byggeteknikk på veien, brukt pinlig mange timer på Pinterest og kanskje blitt litt flinkere til å både svelge kameler og stille krav siden sist. Eller ikke. Og da raser det sammen igjen, og det er ikke annet å gjøre enn å grave seg ut av ruinene og gå hver sin vei.

Uansett hvor høyt man ønsker det kan man aldri gå tilbake. Det kan aldri bli det samme. Også selv om det betyr at man aldri kan lese Harry Potter for første gangen igjen. Det går ikke. The Beatles vil aldri slå igjennom igjen.

Så vi må bevege oss videre. Ikke gjøre gamle ting great again, men gjøre noe great til en forandring. Kan vi ikke si det? Flott, takk. Da dropper vi Vintage Jazz og murer og åpner noen flere abortklinikker og forlenger pappapermen. Og får inn litt Samaris. Og så kjører vi.