nedsmeltingen.

Det er juni og hele Oslo svetter. Måkene kaster seg i sjøen og kattene klemmer seg inn under busker, trykker kroppen flat mot gresset for å kjøle ned flest mulig kroppsdeler. Ligger helt stille for å la kulden trekke inn gjennom den varme pelsen. Iskaffen blir lunken på noen minutter, selv om man passer på å klemme den forsiktig mellom fingertuppene, og bilene knitrer når lakken sprekker. Snart ligner den en smeltet saftis.

Jeg enser knapt at det er sommer. I et halvt år har jeg holdt samme posisjon, med skuldrene trukket opp til ørene, hodet bøyd, nevene knyttet. Samme stilling som da jeg ventet på bussen tidlig i januar for ikke å slippe kulden inn, eller kanskje for ikke å la varmen sive ut. Jeg er iskald, men innvendig gløder lavaen.

I det siste har jeg fått naboklager. Det er for mye damp sier de, de opplever lokale regnbyger og flere rapporterer om vannskader. Enkelte har flyttet av frykt for å drukne.

Det er ikke rettferdig. De kunne hatt evig solskinn og et plettfritt sinn.

Kanskje det hadde vært annerledes hvis de visste hvordan jeg har lagt meg i selen for å holde posisjonen, for ikke å lage sprekker i det skjøre skallet. Kanskje hvis de visste at jeg slipper ut damp for å forhindre illrøde eksplosjoner av glødende og destruktiv lava som gjør langt mer enn å frembringe noen dråper av svette på pannen og smelte en saftis eller to. At det ville begravd meg og alle mine naboer i tykk, svart aske.

Kanskje de hadde tatt til takke med regnet da. Eller tatt til vettet og flyttet.

forsvinningsnummeret.

Det snilleste jeg gjør er å forsvinne

så

jeg er jo snill ganske ofte.

baklengs inn i fremtiden.

For et år siden: Vi går hånd i hånd over Djurgårdsbron som første gang vi møttes. Ser tilbake på en tid som bare var for noen måneder siden; så kort tid kan det ta å skrive historie sammen. Kjøper thaimat og småhutrer i juniskyggen, jakter på de siste solstrålene når det blir for kaldt. Legger oss under samme dyne når vi kommer hjem. Planlegger en fremtid som aldri skal komme. Som aldri kom.

Det er julen 2015 og jeg har stirret ut av vinduet på snabbtåget i fem timer uten å se annet enn skygger og skog druknet i tårer. Kjent samme kramper i kroppen i et år som forteller at den beste tiden har kommet og gått og det er min egen skyld. Jævla gambling-gener som alltid pisker meg videre med friskt mot og bange anelser.

Jeg vet ikke når jeg sist følte eufori. Tror kanskje toppene mine kom for fort og konsentrert. Eller kanskje det er sånn å bli voksen; at man peller på gamle skorper og bare har et vagt minne av smerten. Kanskje det ikke spiller noen rolle. Men jeg kommer ikke unna at jeg har en synkende følelse av at lørdag har blitt til søndag, at det ikke er noen vei tilbake til dansegulv og blodige knær nå, og at jeg skal synke ned i godstolen og aldri komme meg opp igjen. At jeg skal bli en som ser i gamle fotoalbum og peker på mennesker som var lykkelige, men først visste det da det er for sent. Det er allerede for sent.

Jeg skulle ønske jeg kunne kjempe imot. Virkelig. Og jeg prøver. Kalenderen viser at jeg prøver jævlig hardt å gjøre sånt jeg kan huske, sånt jeg kan fortelle om. Men når jeg våkner er  hukommelsen et sort hull og tilbake er bare kløen og de gamle skorpene. Når jeg våkner skriker hjernen etter å få fri. Når jeg våkner angrer jeg alltid med det samme.

slumre for evig.

Jeg tenker ofte på denne plassen, dette magiske rommet der ordene får fare fritt. Det hjelper meg å sortere tanker og inntrykk å tenke over hvordan jeg hadde skildret dem for dere få der ute som leser det jeg skriver. Hvordan hadde jeg sett tingene gjennom stjernekikkerten?

Jeg har skrevet et hundretalls linjer for så å slette dem. Ikke fordi jeg ikke vet hva jeg skal skrive. Kanskje fordi jeg delvis har glemt hvordan. Men fremfor alt fordi jeg ikke klarer å fange tankene mine. De løper fra meg som antiloper, umulige å holde tritt med. Så fort jeg nærmer meg for å se ting klarere, fordufter de og alt som er igjen er en glissen savanne og gnissende gresshopper.

Det må være Oslo sin skyld. Å være tilbake føles litt som å få et ullteppe svøpt rundt seg etter å ha småfrøset i en halv evighet, og bli slått helt ut av den plutselige varmen. Den gjør meg omtrent like brukbar som en bukse uten glidelås.

Så jeg fortsetter uten et mål. Uten å se hva som skjer rundt meg, fiksert av noe som så snart jeg får øye på det forsvinner ut av synsfeltet igjen.

Det funker ikke Iengden. Nå skal jeg igjen finne ut hva i alle dager jeg vil bli når jeg blir stor, og sjefens peptalk for fremtiden var “Hold deg til det du er god til”. Fett.

Da går jeg ut fra at jeg bør begynne å skrive litt igjen, da.