fredag 19. september 2014

men aldri røde øyne.


Du kom alltid til dramaøvelsene i rød cabriolet og moren din hadde designersolbriller sommer og vinter. Jeg husker den røde ribbestrikkede høyhalsede genseren din med to svarte striper og hvordan du pleide å dra den ned foran på samme måte som jeg. Kroppen for stor, genseren alltid for liten. Det flakkende blikket ditt, eller kanskje mine øyne reflektert i dine. Jeg visste hvorfor du var her, av samme grunn som meg. Verden var ikke klar for oss, vi måtte søke til det ene stedet vi kunne eksplodere heller enn å implodere. Si at det var ikke meg, det var masken. Sprenge alle grenser de andre hadde satt.

Du var som meg, og det var uutholdelig. De andre hvisket om deg som stod i hjørnet med dyr hårvoks og ingen venner, og jeg husker at dine øyne søkte mine, så at jeg så deg. Så jeg lukket øynene. Alt annet enn å bli hvisket om, bli smittet med tapersyndrom (eller snarere at det skulle fylle hele meg, lekke ut av huden min så alle visste).

En dag hadde vi tatt deg inn, lekte spørretime, og vi så at fargen på genseren din hadde smittet av, røde striper på hvit hud. Revner etter for mange implosjoner.

Jeg prøvde å fange det flakkende blikket ditt, tenkte du ville sette deg som en sommerfugl på fingeren min. Men hvorfor skulle du det, når du visste at jeg ville knuse vingene dine som så mange ganger før.

Jeg så deg noen år senere. Du glitret i maisolen, svevde over asfalten, streifet meg ikke med blikket, men hadde det trygt festet på horisonten. Rød cabriolet, rød genser og rødstripete hud. Men aldri røde øyne.