søndag 29. juni 2014

skjevt.


Jeg lander på Kastrup i klart vær, men i hodet mitt er det tåke. Jeg har talt minutter i dager, og nå som jeg er her igjen svever jeg gjennom roen, svinser gjennom gater og rundt hjørner i blinde. Opp trapper og inn dører.

Men når jeg har vridd om nøkkelen bak meg går det opp for meg at alt er sånn jeg ikke husker det. Senga har strandet midt i rommet, blomstene har flyttet ut av pottene sine og rottet seg sammen på en stol. Bildene har lekt gjemsel og glemt hvor det nå var de skulle henge. Jeg skjønner tegninga, det er ikke her vi skal være. Hjemme er som alltid bare til låns, og det er på tide å levere det tilbake. Men ikke nå. I stedet fortøyer jeg senga ved vinduet igjen og pakker tåka tettere omkring meg. Bildene smiler skjevt til meg fra veggen.

tirsdag 17. juni 2014

blendet / post mortem.


Det skjer noen ganger, at man blir blendet av livet. Det skjedde i fjor sommer, og det var ditt liv jeg ble blendet av. Jeg forstod ikke, orket ikke å se, så jeg vendte hodet bort, kvalm av det plutselige lyset.

Sakte vendte synet tilbake, men du hadde forsvunnet.

– Jeg trengte bare litt tid i mørket, forklarer jeg.

Du forstår ikke, sier du, hva hjelper det å snu ryggen til lyset? Det er der allikevel.

Jeg forstod like lite, forstod bare kvalmen og higen etter litt tid og plass til å komme meg igjen. Mens du stod der i lyset og prøvde å slukke det i stedet for å vende ryggen imot.

Jeg forstår fortsatt like lite, mens du virker sikker i din sak. Håper du synes det er bedre sånn, at du synes det var ille nok, hva det nå enn var jeg gjorde. For jeg husker ikke lenger.

Jeg trengte bare litt tid i mørket. Det er alt.

torsdag 12. juni 2014

her er hele din fremtid.

Jeg står på gata foran oppgangen min. Døra smeller bak meg, og jeg skal aldri låse den opp igjen. Aldri sparke av meg skoene, sette fra meg veska på stolen ved veggen og slenge meg ned på senga med utsikt til himmelen og den blå bygningen med hvite karmer.
Kassene og koffertene er pakket, senga står på høykant inntil muren og er allerede støvete av bygningsarbeidet i bygningen ved siden av. Livet mitt er pakket ned, men ingen flyttebil kommer.

I morgen er det fredag. Jeg skulle egentlig jobbet i morgen, men de sendte meg en melding i morges, sa de ikke trenger meg allikevel. Igjen. Siden jeg sa jeg ville lete etter en annen jobb har det blitt fler og fler av de beskjedene. Jeg har sendt ut flere søknader, synes faktisk selv de var ganske bra hvis jeg skal være ærlig. De fikk meg til å føle at jeg kunne bidra litt, kanskje gjøre en forskjell. Jeg tror det er noe galt med mailen min, for jeg fikk aldri noe svar.

Jeg burde ha ventet på noen nå, noen som kunne hjelpe meg å dytte senga opp trappene til den nye leiligheten. Men Eva dro til Frankrike for en måned siden og kommer ikke hjem igjen før til jul. Anne er på ferie, ellers skulle hun gjerne hjulpet. Jeg orket ikke å spørre noen andre når jeg visste at jeg uansett hadde måttet sende melding og avlyse. Jeg fant aldri noen leilighet.

Jeg setter meg på en av flyttekassene og kjenner at den gir etter. Den er tydeligvis tom. Jeg drar av den brune tapen, og bare en hvit lapp ligger på bunnen:

vi har kuttet alle bånd for deg; her er hele din fremtid.