mandag 31. desember 2012

klatre inn i 2013.


De sier man må klatre for å nå toppen. Jeg har aldri villet nå toppen. Vil bare ha nok, vil bare få lov til å være med å skape nye ting. Vil bare få lov til å være der jeg aller helst vil være.

Har aldri villet klatre. Men i det siste har de sagt at vi er ombord et synkende skip, alle sammen. Vi blir nødt til å klatre på master og rekkverk for å overleve.

2012 har lært meg å klatre. Gjøre alt jeg kan for å overleve.

Jeg har hørt naboene ha sex og kosesnakke i senga  spilt etter en annens regler i et år for å spare penger.

Jeg har bitt tenna knasende hardt sammen og snakket dansk i telefonen med kommunalt ansatte og helsesøstre. Jeg har laget kakediagrammer, søylediagrammer, stolpediagrammer og gjort prosentregning.

Jeg fant et smutthull som lot meg å følge drømmen om å skrive. Bare ikke helt sånn jeg hadde forventet. Hadde ingen sikkerhetsvest, måtte bare binde et tau rundt livet og hoppe. Måtte leke med ord på dansk og fikk tekster opp på tavla og klapp på skulderen når en artikkel jeg hadde skrevet sammen med en fremmed var best i klassen. Lukket ørene når de sa at de tross alt kunne se i tekstene at jeg var norsk. Ble halt opp av venner når jeg mistet fotfestet og stupte mot de frådende bølgene.

Jeg lærte verdien av spisse albuer. For det er ikke plass til at alle klatrer samtidig.  Noen må falle fra. Jeg ble ansatt på reklamebyrå og så mitt snitt til å bygge bro over den gapende svarte avgrunnen forute. Allierte meg med dem som sto på toppen og fikk en fot på fast, om noe vaklevoren grunn.

Jeg har latt meg selv bli trukket ned mot dypet, kjent hvor trygt det er å la andre bestemme. Latt mørket omavne meg til jeg holdt på å bli kvalt og overlevelsesinstinktet tvang meg til å kave meg opp til overflaten. Tvang meg til begynne å klatre.

2012 har vært en monsterbølge som har tvunget meg til å klatre. Om ikke for å nå toppen, så i hvert fall for å overleve. Og jeg er så overveldet.

lørdag 29. desember 2012

hvis jeg hadde blitt.

Jeg ville studert norsk, kanskje engelsk. Sittet på universitetsbiblioteket på Blindern og skrevet analyser av romaner og lurt på hva jeg skulle bruke det til. Hadde blitt lei av modeller og tabeller og teorier på bacheloren i psykologi et halvt år før og tenkt at det går ikke, jeg må velge det jeg er god til. Tross alt. Kanskje drømt om å jobbe på forlag eller blitt forfatter, slått meg til ro med tanken på å bli språklærer. Hvis jeg var heldig ville jeg kunne undervise somalere med fire barn og smaskforelskede spanjoler med ingeniørgrad og kjæreste i Norge.

Jeg ville bodd på hybel. Selv om det ville vært dyrt og uøkonomisk siden jeg kunne ha bodd gratis hos mamma. Jeg ville hatt mitt eget minikjøkken med to kokeplater og blondeduk på bordet. Vært pliktoppfyllende og spist middag hos pappa en gang i uka. Drukket rødvin og spist svinekoteletter og fått med reiseniste på veien selv om det bare tok et kvarter med bussen å komme hjem.

Kanskje jeg ville hatt en Magnus eller en Kjetil øverst i meldingsinnboksen, men aldri på døra. Eller kanskje jeg ville dratt på søndagsmiddag hos svigers hver søndag og passet hunden hver sommer mens de var på Maldivene og i Nice. Kanskje jeg ville skypet med en italiener jeg savnet i hundre år av gangen.

Jeg ville jobbet livet av meg for å få det til å henge sammen. For å beholde kokeplatene, se Håkan og The xx på Sentrum Scene, reise langt helvetes vekk når det ble for mye. Når det ble for kaldt, for mye venting på Jernbanetorget på busser som aldri kom, for mange tiggere, for mange studenter med Goose-jakke og Mulberry-vesker.

Jeg ville vært meg selv, men en annen utgave. Jeg ville danset selv om hjertet brant. Vært alene fordi jeg ikke orket alternativet. Kanskje drukket meg full på Stratos og gitt Oslos våte asfalt en siste knusende klem.

 Jeg ville vært en annen.

mandag 17. desember 2012

en fot i dørsprekken.

Jeg vet ikke helt hva du prøver på.
Er både sliten og avhengig av at historien hele tiden omskrives. Hele jævla tiden.
Jeg vet ikke helt hva du prøver på. Men jeg kan gjette.

Jeg gjetter på at du har foten i dørsprekken, prøver å holde den litt på klem. Men bare litt.
Og jeg vet ikke hva jeg synes. Om jeg skal sparke vekk foten og smelle igjen døra, eller la den stå på klem.

La litt varme sive inn. Eller ut.

onsdag 12. desember 2012

come on skinny love just last the year.

jeg vil kjenne lukten av frityr fra Tivoli sent om kvelden.
jeg vil sitte i mammas sofa og spise klementiner og drikke te.
jeg vil ha filmmaraton i pysjbuksa med de vennene som får en til å glemme stillheten.
jeg vil rynke på nesa av pappas feite mat.
jeg vil at det skal bli neste fredag.
jeg vil at lyset på høyre siden av mobilen skal blinke grønt.
jeg vil synge julesanger i kirka.
jeg vil ikke tenke på deg lenger (det er derfor jeg oppfører meg teit).
jeg vil bli hørt.
jeg vil at noen skal kjempe for meg.

jeg vil og jeg vil ikke videre.


mandag 10. desember 2012

vakuum.


Jeg kastes ut av en snøstorm av en drøm. Sjekker mobilen, klokka er 3.56 og hjørnet øverst til venstre på skjermen er tomt. Jeg dykker inn mellom gardinene, lukker vinduet som vinden brutalt har brutt opp. Ligger. Vrir meg. Noe er annerledes. Noe føles helt feil.

Det er total stillhet.

Snart kan jeg ikke tenke på annet. Kanskje jeg har mistet hørselen. Vrir meg og hører dundyna knitre. Blir lettet. Bruddstykker av drømmen jeg hadde virvlet ut av kommer tilbake, med selskap av tanker jeg tvinger mine beste sanger til å blåse ut av hjernen hver dag. Nå forgifter de hver celle i kroppen, en kreft som sprer seg med lysets hastighet, selv om det er bekmørkt i rommet.

Altoppslukende stillhet. Hadde helt glemt hvordan det føltes. Som en silkemyk pute som vil kvele deg i søvne. Så innbydende at du lar kreften spise deg opp, vel vitende om, kanskje til og med lettet over, at du aldri vil våkne igjen.

Så. Plutselig. En rytmisk during som strømmer gjennom den papirtynne veggen mellom deg og naboen, som har hodet sitt bare en meter fra ditt.

Så søvn.

tirsdag 4. desember 2012

kaste masken.


Vi har en maske. Den som vrenger kroppen fra potetsekkpositur til struttende bryster og rak rygg når kameraet stiller en i skuddlinjen. Som slår blikket til jorden eller tvinger frem et flåsete smil som ikke kan viskes bort når man holder en annens blikk et sekund for lenge.

Bak masken gjemmer det seg et flow. Hvor vi er tilstede i det vi gjør, hvor vi ikke tenker på å være fine. Når vi syr et skjørt og teen blir kald. Når vi druser til en ball og glemmer å tenke på det latterlige ansiktsuttrykket vi får.

Bak masken, bak flowet, gjemmer det seg en kjerne. Den vi er. Ærlighet og rå følelser som vi pynter på og gjemmer vekk når de beveger seg gjennom lagene.

Jeg vil kaste masken. Lære å ta den av en liten stund, la huden puste. Ikke være redd for å la kameraet fange meg i flow. Se en fremmed eller hvem som helst inn i øynene uten at hjertet krøller seg sammen i brystet, og uten forgjeves å prøve å undertrykke et smil. Slappe av. Hvile. Se. La kjernen komme til syne en gang imellom.

Må tenke på supermann. Huske at de sluttet å sende ham på TV, ingen gadd å se på ham lenger. For hva er interessant ved et menneske som ikke er sårbart?

Kast masken.