all ære.

All ære til osloborgerne. Til dere som dytter tvillingbarnevogner opp til St.Hanshaugen. Som sitter på et stappfullt og larmende United Bakeries og klarer å holde en normal samtale. Som betaler fire kroner for et eple på Meny. Som leser av hvor mange kakestykker som er på brødposen for å se hvilket fabrikkbrød som er grovest. Som betaler full pris for en halvfull kaffekopp på Narvesen.

All ære til osloborgerne som passer på byen. Til dere som er vel vitende om hvor tragisk utelivet er, men som shaker på mørke dansegulv hver fredaglørdag allikevel. All ære til osloborgerne som tilbyr seg å ta bilder av venninner på takterrassen på Grand Hotel, som stopper en på gata og spør hvor har du kjøpt de skoene?

All ære til osloborgerne som blir, og dobbel ære til dere som dro og som vendte hjem igjen. All ære til dere som kan det jeg ikke kan.

oslo gjennom stjernekikkerten.

Oslo pleide å være Hamsuns Sult, Saabye Christensens Beatles. Jan Erik Volds dikt om trikken og Bislett Stadion. Ingen skrev om hipsterne og svenskene på Grünerløkka, familier med skrikerunger på IKEA. Det gjør de snart. Snart skriver noen en skildring av det postmoderne Oslo. En roman om Goose-jakker og shoppingturer på Eger, milkshaken på Ryes,  chaite på Bare Jazz, ølen på Lekter’n, Bieber på Operataket. Snart kommer det en roman som vil få osloborgerne med sine skyhøye boliglån og splitter nye espressomaskin til å tenke ”ja, dette er mitt Oslo”. Det er sannsynligvis det forfatteren tror vil skje.

Men forfatteren kjenner ikke det Oslo som folk flest bor i. Tør ikke skrive om pensjonistene som får dagene til å gå på Manglerudsenteret. Synes ikke det er viktig nok å skrive om unge som flytter fra Stovner til Frogner. Har ikke tatt linje 5 Vestli nesten helt til endestasjonen og skrudd opp på høyeste volum på iPoden fordi en eller annen ropesnakker i telefonen på somalisk.

Oslo er ikke en frisk lunge eller et pulserende hjerte. Oslo er en ensom gammel dame med dyrebare diamantringer på fingrene. Som møysommelig kler seg i flotte, men ikke for prangende klær hver morgen. Som tegner opp øyenbrynene så de ser helt naturlige ut og som alltid husker å  påføre rouge og leppestift. Som passer på figuren, som synes falafel er spennende, men litt for sterkt, og som synes synd på tiggerne, men som dessverre aldri har noen kontanter på seg.

Sett deg på linje 5 Vestli og gå av på nest siste stasjon, så skal du få se.

nummer tjuetre.

Etter femten års vennskap står to jenterom tomme i nummer tjuetre. Femten år med å løpe tjue meter, forbi nummer tjueen, i joggebukser og store gensere, med å frakte dyner til om kvelden og fra om formiddagen, med å leke store og se kanskje hundre filmer og drikke litervis med saft. Femten år og nå står to jenterom tomme.

Anna skulle bli dataingeniør eller kanskje postdame. Skulle fylle ut skjemaer og skrive viktige ting inn på dataen. Christina skulle gifte seg med Leonardo DiCaprio eller Ben i A1 og ha hus i Spania. Jeg skulle bli forfatter og ha en datter som het Jeanette. Helst med Bryan i Westlife.

Sånn ble det heldigvis ikke. Vi dro til utlandet og fant og mistet franskmenn, byttet og jagde drømmer vi ikke visste vi hadde før de ble oppfylt, og poket hverandre gule og blå på Facebook. Men vi vendte alltid tilbake til nummer nitten og tjuetre til jul, påske, sommer, sa hei, godt å se deg igjen, har du sett den nyeste Misfits-episoden? Lot som om de tre siste månedene ikke hadde skjedd og drakk saft og så hundrevis av filmer.

Men det går ikke lenger. Tre måneder er blitt til tre år, fire år, og vi kan ikke late som ingenting. For nå står to jenterom tomme i nummer tjuetre, og bare et svakt lys kan skimtes fra rommet i andre etasje over oppgangen i nummer nitten. Vi kan ikke bære dyner frem og tilbake. Ostepopsmuler er støvsugd for lengst, saftflekker er tørket bort og sengene er ikke blitt sovet i på fire måneder. Og jo lenger tid som går, jo lenger tid vil det være siden sengene er blitt sovet i. For jenterommene blir ikke jenterom igjen før miniutgaver av oss flytter inn om mange år og leker store og ser hundrevis av filmer og drømmer om stjernene de skal gifte seg og stifte familie med.

Kanskje det er like greit. Kanskje det er et tegn på at vi lever livet vårt. Ikke det livet vi snakket om den gang med hus i Spania og popstjernekjærester, men et ekte liv pluss minus franskmenn, vodka tonic og små glimt av ren og skjær lykke.

Kanskje det er like greit.

siden sist.

Malmø. utflukt med piknik. endeløse samtaler om viktige ting som for eksempel hvilken Coldplay-CD som er best. regn. prøver å finne hverdagsmagi og føle meg hjemme i Oslo igjen.