forblåst adventssøndag.

I dag er det første advent, og det er så fantastisk! Det gjør meg skikkelig motivert til å skrive oppgaver og planlegge møter. Pakkekalenderen mamma hadde i kofferten da hun var på besøk fra torsdag til lørdag er hengt opp, og det samme er adventsstjerna.

Her er min forblåste første advent i bilder (minus en tur i kirka for å kickstarte julefølelsen).

Juledekorasjon med misteltein!

 Mamma hadde med seg egg fra Anton Berg med sjokolade og mandel.

Fikk en fin krukke av mamma!

Den har jeg fylt med te.

Goffman med mammas biscotti. Slammin' combo.

 Måtte måtte måtte ut til slutt og holdt på å blåse bort.

Det var den førjulssøndagen! Håper dere koser dere med film og snop eller kanskje planlegger en reise med en fin en.

once upon a time in the u.s.

Våren 2010 var jeg på utveksling i Iowa City i USA i fem måneder, og nå som det er november og grått og trist og ting begynner å bli rutine i en ny by er det fint å se på bilder fra en tid som var helt, helt annerledes. Åh, man kan få helt vondt i hjerte av lengsel etter større og bedre ting av sånt! Men vi tar en titt allikevel.

Jeg ankom Iowa City den 10. januar, med 37 timer med reising bak meg og et jetlag deluxe. Natten tilbragte jeg uten dyne og pute, med vinterjakka trukket over meg i en fremmed seng.

Så fikk jeg tidenes overraskelsesbursdag i 22-års gave! Carina stod bak det hele og det var kos og sang og sitte på fanget og få pannekake med is og hjemmelaget pizza og rom og cola.

Jeg ble bedre kjent med Carina og vi kjøpte mat og susset brunkremmenn sammen. Og hoppet og danset.

Mardi gras med fine venner

Så var det endelig spring break, og jeg reiste hele den lange veien til Guatemala for å tilbringe ti dager der med Kristina! Det var herlig å kunne sprekke USA-bobla litt og spise bønner og egg og bestige aktive vulkaner og utøve yoga klokka åtte om morgenen, i en hippielandsby i jungelen.

Da jeg kom hjem fra Guatemala slo kultursjokket til for alvor og alt som var amerikansk var irriterende og jeg begynte å savne alt og alle hjemmefra. Jeg begynte til min forferdelse til og med å savne Aalborg. Da var det fint å ha venner i Oslo og Bergen og London og Omaha og Aalborg som sendte brev og kort, så var man visst ikke glemt av verden allikevel.

I mars/april dro jeg, Carina og Stefan på road trip til Minneapolis og jeg nøt å være i en større by og få nye venner og bli bedre kjent med de vennene jeg allerede hadde. Etter den turen ble alt så mye bedre.

Endelig kom våren for alvor og jeg begynte å nyte å være i Iowa City – spesielt da jeg hørte at det snødde i Oslo og det var 25 varmegrader her. Jeg festet og arrangerte Schnitzel Party med Carina og vi inviterte alle, alle vennene våre. Og det begynte å bli en del. Stor suksess!

Plutselig begynte alt å gå galt igjen. Alt var så rotete og jeg hadde ikke tid til noen ting. Jeg mistet nøkkelkort og dataen min kræsjet og var til reparasjon i en uke og jeg var sliten hele tiden.

Men så var det bare noen få uker til eksamen og jeg husket at det er viktig å nyte den tiden man har og være glad tross alt. Og nå er jeg ferdig med eksamenene, tenk det! Og jeg skal bare skrive ferdig en oppgave og si hasta la vista og hejdå, see you never og være Miss Norway og så road trip og New York og ingen skole før i september! Man kan ikke være trist da.

 Hvis noen synes innlegget virker kjent er det fordi jeg publiserte det på min daværende blogg som jeg nå har slettet.

inni.

Som sagt vant jeg kinobilletter til en Sigur Rós film, Inni, gjennom en konkurranse på Facebook. Det var bare tjue gratisbilletter, og filmen ble vist kl. 21.30 på en mandag, men salen var full av unge, musikkglade mennesker. La oss ta en titt på noen bildeutsnitt fra filmen!

Herregud, den var en fest for øynene og ørene. Fantastisk inspirerende filmemetode og bruk av lys og skygger! Se den hvis du er Sigur Rós fan, hvis du er interessert i filmteknikk, eller hvis du liker dritbra musikk.

Vises på kino litt rundt omkring i forskjellige land, ellers kan filmen og CD'en kjøpes her.

Alle bilder hentet fra filmtraileren.

jeg blir ikke sur hvis du sovner på kino i kveld.

Vi har bare kjent hverandre i litt over tre år. Det er ingenting. Venninnene mine hjemmefra har jeg kjent i femten år. Men tre år kan kjennes som trettitre år når man er fanget sammen i en bitteliten by med mennesker kledd i sort og grått og den sterke vinden blåser bort alt håp om en bra måned eller uke eller dag. Vi satt i hvert vårt hjørne av rommet og trøstet oss med yogite med cheesy visdomsord på, som jeg vet du elsker, men jeg fniser bare hver gang. Vi lagde middag for tjue kroner og drakk øl du hadde fått med fra moren din fordi hun kjøper det billig på tyskergrensa. Du er verdensmester i å lage oppvask, og jeg tørker tålmodig kjeler, hvitløkspresser, målebegere, gafler, kniver.

Vi kunne bare sitte i hvert vårt hjørne av stua og holde mørket utenfor og snakke om gutter med stramme bukser og lyseblå skjorter og litt skjegg og nyklipt hår. Fine jenter med hatter og vintagekjoler, konserter på en tirsdag. Globuser og platespillere og fargerike lampeskjermer. En annen verden, en hverdag.

En dag raste hele din verden sammen og jeg kunne bare gi deg en hånd å holde i og noen ruter med Freia melkesjokolade. Drikke vin og se film og ikke glemme men helst tenke på noe annet om bare i to minutter. Imens slukte småbylivet oss sakte og jeg tenkte at vi må fylle mer vin i glasset, kjøpe mer Nescafé. Men jeg visste at det ikke var nok, at klemmer og vin og filmer bare var et lite plaster på et veldig stort sår. Det var så jævla mørkt hele tiden.

I mai var det nok. Vi hoppet på bussen til Berlin og hadde hjemmelagd sushi på matpakka. Bra kompromiss når du ikke liker brødmat og jeg ikke liker kald varmmat. Vi drakk billig øl og vin og spiste falafel og hørte opera på den eneste radiokanalen, morgen og kveld. Forestilte oss å bo billig og ha en grunn til å leve. Vi fikk puste igjen. Du smilte ikke så mye ennå, men jeg visste at såret hadde begynt å gro.

Det har gått et halvt år siden dagene da vi drev dank i Berlin, og vi bor endelig i storbyen, i København. Noen ganger får vi ikke puste ved tanken, andre ganger får vi ikke puste ved tanken på å skulle forlate byen. Her er det jenter med fine kjoler og hatter, og i dag har vi drukket kaffe med fine gutter. Du jubler innvendig og sier at du er så lykkelig, men det skal man være blind for ikke å se.

Det blir igjen mørkere for hver dag, og jeg har nettopp kjøpt en stor, kjedelig og fornuftig vinterjakke. Selv om jeg vet at det ikke blir så kaldt i Danmark som i Norge, og selv om jeg vet jeg heller bør fryse og se fin ut. Jeg sier at det er så mørkt og det er så kaldt og hvordan skal vi overleve enda en nordisk vinter, og du sier at vi må fylle mer vin i glasset, kjøpe mer Nescafé.

I dag er det en helt vanlig mandag og vi skal se en obskur Sigur Rós film jeg har vunnet billetter til på kino. Jeg vet at du er skikkelig dårlig til å holde deg våken i bløte fløyelsseter i varme kinosaler, og det er ikke alltid kult. Og i dag har vi vært flittige studenter på lesesal og drukket kaffe med fine gutter og syklet halve byen rundt og du har til og med vært på jobb. Ikke allverdens kaffe kommer til å kunne holde deg våken. Men jeg blir ikke sur hvis du sovner på kino i kveld. Nå lever vi livet som er ment for oss, og du drikker ikke rom før du legger deg om kvelden og vi jubler innvendig hver gang vi krysser en bro og flørter hemningsløst med alle fine gutter. Man blir trøtt av sånt. Så nei, jeg blir ikke sur når du sovner på kino i kveld.

shake it out!

I dag forsvant aldri mørket, og jeg måtte shoppe og gå på kafé og bake rundstykker for å prøve å holde lyset inne. På dager som i dag er det godt å høre Florence and the Machine synge at it's always darkest before the dawn og at man bare skal shake it out!.





Planen var faktisk å shake it out på trening i dag, men jeg tror jeg dropper det. Det føles liksom viktigere å sitte inne og drikke Yogi-te og vente på lyset.